søndag 30. august 2009

Ricoletta


Kl 16:55 torsdag 27. august forlot jeg Norge uten å egentlig vite hva jeg skulle begi meg ut i. Har i flere måneder trodd at det var Mamma som skulle stå der med tårevåte kinn, men det endte visst opp med å bli meg selv. Satt ved siden av ei koselig jente på flyet, hun skal studere spansk. Var koselig å bli litt kjent med henne. Vel framme i London fant jeg fram til jenta jeg hadde avtalt å møte, Tone, og venninna hennes, Karin. Hang meg med dem, og sammen fant vi fort fram til andre som skulle studere i Buenos Aires. Vel ombord i flyet som skulle frakte oss videre til hjembyen vår de neste månedene, ble jeg igjen sittende og prate med ei ny jente, denne gangen dansk (utrolig nok forsto jeg over halvparten av hva hun sa!). Flyturen til den tekniske mellomlandingen i Sao Paulo (Brasil) skulle ta 12 timer. Tiden suste av gårde med litt soving, litt oppgaveskriving og bla a siste Fast & Furious på den lille skjermen foran meg. Like før vi skulle ha mellomlandingen fikk vi beskjed om at det var tåke over flyplassen vi skulle lande på, og at denne ville være stengt de neste fire timene. Etter mye om og men fikk vi landingstillatelse på en annen flyplass i samme by. De fleste av oss tenkte at det var greit nok, var bare tungvint for de som skulle av på motsatt flyplass som vi antok måtte fraktes dit. Planen til kapteinen var derimot ikke denne, disse skulle av en eller annen grunn komme av på riktig flyplass. I SEKS timer ble vi stående på denne flyplassen med stadige beskjeder om at vi ville letter om 20 min. Ikke var det ordnet med noe ekstra mat til oss heller, derfor måtte jeg dessverre bryte mitt løfte til meg selv om å ikke spise godis og gaflet i meg en liten pose potetløv for å få i meg noe som kunne minne om mat. Da vi kom fram til Buenos Aires hadde vi fleste regnet ut at vi faktisk hadde sittet 24 timer på samme fly, litt for lenge vil jeg påstå.

Gårsdagen var preget av mye gjesp, både pga lang reise og veldig mye på grunn av tidsforskjellen. Det sistnevnte henger fortsatt igjen for min del da jeg nå sitter på rommet klar for å sove i stedet for å være med de andre ut på byen. Rommet mitt er mellom 15 og 20 m2 et sted og inneholder to køyesenger. På dette arealet er vi tre jenter som skal bo. Svensken Mina, jeg og en hittil ukjent person. Var helt ærlig ikke dette jeg hadde forventet meg. Totalt i dette bygget er vi ca 36 personer som deler 8 dusjer og 1 kjøkken. Kan nok bli litt trangt. Største problemet hittil har vært at det ikke eksisterer et eneste speil i hele bygget, men det er fordi det er nyopusset og alle ting dermed ikke er på plass ennå.

Opplegget her virker greit, vi har kontaktpersoner som er hyggelige og som vi kan ha en ganske uhøytidlig tone med. I løpet av våren (årstiden her) vil det bli arrangert både yoga- og tangokurs. Skolen starter for fullt på mandag, fortsatt ukjent for oss hvor, men det får vi nok vite på et infomøte kl tre i morgen (argentinsk tid, altså kl 20 norsk tid). Dagen i dag har gått mye med til sightseeing. Hår fått med oss Ricoletta, et nydelig lite område rundt 4-5 km der vi bor. Denne veien valgte vi å gå, men tror nok at vi gikk noen kilometer for langt for alle de gangene vi gikk feil. Det er nemlig ekstremt vanskelig å få en retningssans her, og det at jeg sliter med retningssansen sier nok sitt. I Ricoletta var vi blant annet og så på Eva "Evita" Peron sin grav, og gikk på et handcraft-marked. Vi legger alle merke til at spansk er et språk vi fort må lære oss, da alle kan flere mulige lignende språk, men ingen faktisk finner fram til det riktige spanske ordet.

Har blitt skuffet over maten her, mulig jeg hadde litt høye forventninger. I går spiste jeg biff, svær var den, og ikke så gal i smak, men ble kjedelig i lengden. I Argentina må du ofte bestille tilbehør ved siden av kjøttet og jeg prøvde meg på potetmos med squash. På tallerkenen jeg da fikk var det fargene hvit og ORANSJE. Sist jeg sjekka var ikke dette fargen på squash. Fant i dag ut at jeg i stedet hadde fått gresskarpuré, noe som smakte så godt at jeg valgte det til kyllingen jeg spiste i gamlebyen San Telmo i dag.

Bydelen jeg bor i heter San Cristobal, ikke den tryggeste bydelen på kveldstid, men heller ikke den verste. Stort sett blir det taxi hjem da dette etter en 20 min kjøretur kommer på 5 kr pr pers. Vil påstå at det er til å leve med. La fort merke til fattigdommen her da det var søppeltømming i natt og mennesker leita etter mat i søpla. Det er trist å se, men kan ikke klare å hjelpe dem alle. Batteriet på dataen nærmer seg tomt og jeg får ikke skrevet noe særlig mer nå, selv om jeg har mye mer å fortelle. Får vente til jeg får kjøpt adapter i morgen (som utrolig nok bare koster 8 NOK), og kan benytte meg av lader.

2 kommentarer:

Trine Mαrie sa...

Var kjempe koslig hos deg med grillinga, dumt jeg har så lite energi å måtte dra tidlig. men sånn er det bare.. hehe

Så mye opplevelser allerede :D
Jeg gleder meg til å følge med videre her :D Jeg følger med å leser selvom jeg ikke alltid skriver kommentar. så ikke slutt å oppdater meg altså :p hehe

Blir morro å se hvem den andre rom kameraten din blir.. Virker hun andre grei til nå eller ? :)

Jeg tror du kommer til å stor trives der borte og selvom du er langt vekk fra Jonas så får du jo se han igjen, pluss at man har jo msn og web kamera og mobil ;p Og den som venter på noe godt venter ikke forjeves, bare noen mnd fram mot jul :D thihi

Kos deg videre da snuppa :D Klem

Nina sa...

Hu virker ganske grei egentlig. Vi er i samme klikk her nede også. Litt språkproblemer innimellom, men det er jo da engelsk fint kommer inn. Når svensker sier oppsats, mener de egentlig oppgave blant annet.

Utrolig nok har jeg ikke savnet folka hjemme enda. Det er så mye å gjøre her og så mange å bli kjent med at jeg tror det tar en stund før jeg virkelig kjenner at jeg savner alle hjemme. Det jeg derimot savner er litt privatliv og stillhet, men det får jeg vel bare klare meg uten en periode.