Regntid i Machu Picchu

Som enhver annen morgen gikk jeg i dag inn på landets storenettaviser for å følge litt med på hva som foregår utenfor Bø. De nyhetene som har en tendens til å tiltrekke oppmerksomheten min er alt som har å gjøre med Sør-Amerika. I dag var det overskriften "norske turister i regnmareritt". Jeg måtte jo bare finne ut av hvor det regnet så mye nå, og vips så jeg et bilde av en kjent liten by sørøst i Peru: Aguas Calientes. Dvs bare deler av byen var igjen. Min første tanke var "dumme turister, her drar de til Machu Picchu midt i regntida. Selvfølgelig regner det!" Etter litt videre lesing og litt mer nøye kikk på bildene, var det ikke vanskelig å se at dette sannsynligvis var så alvorlig som de norske turistene, og en annen argentinsk turist fikk det til å virke som. Da jeg selv var der syntes jeg det bare var store problemer med å komme seg til Aguas Calientes pga manglende bilvei, og monopol på toglinjen. Synes synd på de turistene som dermed befinner seg der nå, og ikke minst beboerne. Å være strandet i Aguas Calientes kan jeg ikke se for meg at er noe festlig. Dette er et stoppepunkt ene og alene om du skal opp til Machu Picchu og det finnes dermed ikke så mange aktiviteter der (i hvert fall det som er mitt inntrykk). Må innrømme at jeg også får et smil om munnen når peruvianske myndigheter satser på at værgudene skal bli litt snillere. Sender noen vibber til værgudene jeg også, både for at folkene skal overleve uten for mange materielle tap, og for at turister ikke skal bli skremt fra å dra dit sånn at denne delen av landet skal kunne beholde sin største industri.

Ny kjekkas!

I vente på at det skulle bli sesongstart på mine faste serier (i USA altså, jeg er en typisk streamer), fant jeg en ny serie å se på: Glee. Denne har visst tatt USA med storm, og er nå også på norske TV-skjermer. Ikke sånn veldig god serie nødvendigvis, men må jo innrømme at jeg blir litt glad i de forskjellige karakterene. Spesielt en ny kjekkas.

(Bildet er lånt herfra).

I serien spiller han en gutt som i starten er en skikkelig tøffing og en ultimat badboy, når han så får vite at han skal bli pappa mykner han fort opp. Han er akkurat sånn et skikkelig mannfolk skal være: hard på utsiden, men myk på innsiden. Må jo også innrømme at jeg ikke blir mindre betatt av denne hunken når jeg finner ut at han er musiker i tillegg. (Oisann, der så jeg visst litt for lenge på bildet, på tide å tørke vekk sikkelet fra tastaturet.)

An inconvenient truth

I sustainability management i dag var det klart for film: an inconvenient truth. Filmen til selveste Al Gore. Jeg har alltid hørt mye positivt om denne filmen, og endelig fikk jeg sett den. Som nevnt tidligere er ikke jeg den som akkurat tror helt på all dommedagspropagandaen og at den globale oppvarmingen kun er menneskeskapt. Filmen viste seg å være nettopp slik jeg hadde forventet meg. Han tok litt tak i teorier som slike som meg har, men bare feide de vekk uten å egentlig motbevise de. Når han viste statistikker så han bare på f eks to faktorer av gangen i stedet for å fokusere på et mer helhetlig bilde. Noe jeg reagerte på var at klimaproblemene først kom på 70-tallet. Fram til det hadde de vært lave. Fikk meg til å tenke på den industrielle revolusjon som var en del tiår før dette, og som jeg vil påstå kan ha sluppet ut ennå mer gasser enn nå. Hvis det er slik at disse gassene har blitt her i atmosfæren siden det og at problemet nå er at atmosfæren begynner å bli mettet av disse gassene og dette er grunnen til kilmaforandringene, vil det jo ikke hjelpe at folk kjører  kollektivt osv så lenge det fremdeles er utslipp. Før en vet ordet av det får en da ikke lov til å puste engang fordi verden kan gå under. Angående verden: folketallet har jo fordoblet seg på relativt kort tid, kan det ikke da være en mulighet for at det er dette som fører til miljøforandringene på en eller annen måte? Kanskje vi rett og slett er for mange som puster ut? Satt litt på spissen selvfølgelig. Prøver bare å få fram at han fokuserer veldig mye på dommedagsteoriene der menneskene for det første overvurderer sin egen eksistens, både i form av at vi er rota til alt som går galt og at vi er den eneste løsningen denne planeten har, og for det andre ikke ser helheten i verden, men heller bare ser på akkurat sitt spesialfelt. Hver gang det er snakk om at isen på Grønland smelter, trekkes det fram bildet av den "fjorden" der massive deler av breen faller ut i vannet. Er det noen som kan gjøre disse forskerne (og verden ikke minst) oppmerksom på at dette ikke er noe nytt fenomen, men at dette har skjedd i århundrer (hvis ikke årtusener)! Bare ta kontakt med grønlenderne selv og få litt mer kunnskap! Hvis vi ser det fra et litt annet perspektiv: hvis vi tenker oss at isen faktisk vokser på Grønland, og at isbreen dermed utbrer seg, er det vel da kanskje ikke så rart at dette skjer ved denne fjorden ettersom det er et naturlig sted der isen kommer ut i vannet. Sier ikke at jeg nødvendigvis har rett, men prøver bare å få fram at folk som Al Gore ikke nødvendigvis har rett heller.

Må også bare få sagt det at å lage en film som uttrykkelig forsøker å få folk til å gi ham sympati fordi han tapte mot Bush i presidentvalget ikke akkurat gir meg stor respekt for filmen. Synes det ble trukket fram alt for mange saker fra Gores personlige liv til at filmen ble troverdig. Ser for meg at dette er et filmtriks for å få folk til å se for seg en kommende dommedag når det trekkes fram at sønnen hans en periode var på sykehuset og slet med å puste (som var pga en ulykke og IKKE pga klimagasser!!). Kjenner jeg bare blir mer og mer provosert for hver eneste lille bit jeg skriver her. Er enig med han i en ting (selv om han ikke ser det på samme måte som meg, og selv om jeg sikkert får en del som er uenig med meg her nå også): vi bør fokusere på miljøet fremfor å fremme økonomi og menneskene. Min teori er at jorda rett og slett begynner å bli overbefolket, og på samme måte som med dinosaurene (som etter min mening begynte å dominere jorda for mye) må kreftene her på jorda finne måter å utrydde den dominerende rasen på før den vokser seg så stor at den ødelegger både grunnlagene for sin egen rases eksistens, og for videre liv for noen rase her på jorda. Fokuserer man mer på klimaet og mindre på menneskene, vil automatisk mennesker dø. Jeg sier ikke at jeg personlig ønsker at folk skal dø i hopetall, men kanskje det faktisk ville vært det beste for denne planeten.

I dag fikk jeg min egen lille ubehagelige sannhet: spansktimene er obligatoriske! Ooops, og jeg som allerede har droppet to eller tre av dem :S Dette må gjøres noe med, og jeg skal dermed fint troppe opp til timen i dag fullt ferdig med oppgavene de fikk på mandag.

Verden går videre

Selv om Lisa kommer til å bli savnet både av meg og mange andre, må verden gå videre. Jeg klarer liksom ikke helt å bestemme meg for om jeg er glad for at jeg ikke kjente henne bedre enn jeg gjorde og dermed ikke har større sorg enn det jeg har, eller om jeg rett og slett har gått glipp av noe ved å ikke ha lært henne å kjenne bedre. Ut fra hva folk har skrevet på veggen hennes på facebook ser jeg at de fleste har samme inntrykk som meg: hun brakte glede og energi hvorhen hun gikk. Derfor har jeg bestemt meg for å ikke lengre bli nedstemt av å tenke på at hun ikke er blant oss mer, men heller lære litt av henne og se på verden enda lysere. Det å alltid kunne se positivt på verden er en gave hun hadde, og jeg selv skal for å hedre se mer positivt på tilværelsen og vandre rundt med et stort fint smil slik hun alltid gjorde.

Et tegn på at verden går videre er at jeg nå har en ny blogg å presentere. Dette er fra en nybegynner: min mor. Jeg har alltid visst at hun har vært god til å skrive, og nå får dere også gleden av å oppleve det. Jeg oppfordrer dere altså alle sammen til å trykke her og sjekke ut bloggen hennes. Gjerne gi en liten kommentar også hvis dere føler for det. Da takker jeg for meg, og setter meg for å nilese litt samfunnsvitenskapelig metode, før jeg hopper i køya og passer på så jeg er opplagt i morgen tidlig.

Verden har mistet en gledesspreder..

Jeg har aldri vært noe spesiell fan av å skrive RIP så fort en mister en kjent eller ukjent, men denne jenta fortjener det. Hennes navn var Lisa Arpi. Jeg studerte med henne i Buenos Aires og det var slik jeg ble så heldig å bli litt kjent med henne. Hun var alltid den jenta med det største smilet, og den tøffeste stilen. Hun kledde alt av klær: alt fra en guttete hiphop-stil til minikjoler. Lisa var en av de jentene som alltid gjorde nettopp det hun ønsket å gjøre, og det fungerte. Hun var godt likt av alle, og de første to månedene trodde jeg helt ærlig at denne jenta ikke kunne ha en eneste bekymring her i verden, for jeg hadde bare sett henne med et gigantisk smil hele tiden, akkurat slik dere kan se henne på bildet her.

Som dere kan se var hun ei nydelig jente, og utseendet gjenspeiler så absolutt personligheten hennes. Det høres kanskje ut som skikkelig klisje, men verden går virkelig glipp av noe uten henne her med oss. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk lov til å treffe henne, og det kom fort tårer da jeg leste om ulykken hun hadde vært i. Forrige onsdag skulle hun rekke et tog som var i ferd med å kjøre fra perrongen, og ble klemt mellom dørene før hun falt mellom toget og perrongen. Fallet førte til såpass store skader at foreldrene, etter samtale med legeteamet, bestemte at det i går var på tide å skru av respiratoren. Hvil i fred Lisa! Du er savnet av oss alle.

Oslotur!

Denne helgen har startet helt fantastisk. Fra jeg dro fra Bø i går gikk det i ett med ting jeg måtte gjøre, og det tok meg hele syv timer fra jeg kjørte fra Bø, til jeg faktisk var hjemme hos meg selv i Skien. Det hele startet med en snarvisitt innom Tone for å gi henne noe fra Siri. På vei hjem tenkte jeg såpass mye på at jeg ikke hadde sett Mormor siden 1. juledag, og vips var jeg hos henne med full servering av mat og satt der og snakket i hele to timer. Deretter gikk det i ett med hårklipping av Mamma, og etterhvert kom også nevøen min, Noah, på besøk dit. Den lille kjekkasen har nå endelig begynt å ta noen få skritt på egenhånd. Må innrømme at det er herlig å være med en skikkelig godklump som han.

I dag sto jeg opp tidlig, skulle nemlig rekke toget til Oslo halv ni. Jeg holdt på å forsove meg, men "heldigvis" ringte jobben og lurte på hvorfor jeg ikke var på jobb (og ja, jeg hadde for lenge siden fått klarsignal om at jeg kunne få fri). Jeg har aldri likt å skuffe folk, spesielt ikke i jobbsammenheng. Selv om jeg her vet at jeg fikk klarsignal i desember, og at det er sjefen som har gjort en feil med timelistene, har jeg likevel gått med den vonde gnagende følelsen i magen i hele dag. Plaget meg selv med hvorfor jeg ikke stilte spørsmål til at jeg hadde to helger fri på rad. Heldigvis skulle vi være dobbelt opp i dag (ifølge timelistene), så jeg håper inderlig at hu andre dukka opp sånn at gutta slapp å ta over jobben vår.

Helt ærlig forstår jeg ikke hvorfor folk klager så på NSB for tida, men mulig jeg bare er heldig som tar tog i helgene. Jeg hadde nemlig ingen problemer, og klarte til og med å sove hele veien inn. Ettersom jeg er invitert i 70-tallsparty i februar gikk noen ledige timer med til å finne antrekk, og det er ikke lett skal jeg si dere! Hvor får man vel tak i skikkelig slengbukse nå til dags? Fant noe jeg tror er et godt alternativ, og skal legge ut bilder i februar. Formålet med Oslo-turen i dag var idemyldring og sammenkomst med mine medarbeidere i Kulturstudier. Jeg har nylig begynt i denne jobben, som går ut på å rekruttere nye studenter til studiene som tilbys utenlands, en jobb som kan bli krevende, men også svært sosial og artig. Vi var ca 10 stk som satt der rundt et lite bord og skravlet i ett i fire timer. Vi hadde alle vært og studert hvert vårt sted med denne organisasjonen. Var artig å høre hvordan de hadde hatt det i både India, Vietnam og Nicaragua, og spesielt interessant å se hvordan et felles studiested kunne knytte folk sammen, selv om de ikke hadde studert der i samme periode. Ble litt stolt over å ha deltatt på CSR-kurset i Argentina ettersom nesten samtlige ønsker å teste ut dette, men det dessverre er midlertidig tatt av planen. Det hele endte med en god middag på asiatisk restaurant, nye bekjente rundt omkring i landet, og enda sterkere ønske om å dra til enten Ghana på internasjonal miljøforvaltning, eller til Vietnam og studere psykologi.

Ettersom vi ble ferdig med middag og sosialt opplegg tidligere enn jeg hadde trodd, fikk jeg også tid til å dra og besøke et vennepar fra ungdomsskolen/vgs som nå bor i en nydelig leilighet på det jeg tror er Grünerløkka.

Der jeg satt på toget på vei hjem kunne jeg ikke annet enn å smile for meg selv. Hvor herlig er ikke livet! Ble dessuten så godt som ferdig med boka jeg leser, into the wild, kun fire gode sider igjen som jeg skal spare til jeg er litt mer våken og opplagt enn nå. Og Siri: du vet hva jeg har satt som belønning til meg selv når jeg først blir ferdig ;)

Nytt design

Som dere ser har jeg nå fikset til et nytt design med litt sprekere farger osv. Ser at det er noen ting jeg kan trenge for å forbedre bloggen ennå mer, men nøyer meg med dette foreløpig. Noen som er flinke til å lage headere her? Og hva synes egentlig dere om det nye utseendet på bloggen min?

kjærstepar i gamleda'r

Da jeg satt og kjedet vettet av meg med å se på foreleseren vise oss hvordan vi setter inn noen tall i et skjema, og tenkte om og om igjen at dette lærte vi jo i fjor, la jeg merke til at det visstnok har kommet et kjærestepar i klassen. Hvor lenge de har vært kjærester, og hvor lenge de har gått i klassen min vet jeg derimot ikke (selve om begge var kjente ansikter). De var så søte der de satt. Han av og til med armen rundt henne. Noen ganger, spesielt i pausene, begynte de å erte hverandre litt og smådytte på hverandre, noe som endte opp med "prikkedøden". Var ikke akkurat vanskelig å se at disse to var stormende forelska i hverandre. Tenk å kunne være så heldig og kunne sitte i armkroken til kjæresten sin på skolen, det stedet der alt som regel er kjedelig og trøttende. Eller tenk å bare få lov til å være nyforelska igjen. Jeg vil påstå at det verste med å være i et langvarig forhold er at en mister den ekstra gnisten en hadde da en var nyforelska og alt bare var spennende. Alt for mange har en tendens til å gå over til nærmest å ta hverandre for gitt. Det som derimot er så utrolig fantastisk med et forhold er den tryggheten det gir, og det faktum at du vet kjæresten din orker å leve med deg til tross for alle feil, mangler og uvaner en har.

Teknologisk framgang!

Det må ha skjedd noe med teknologien rundt det å kommentere på bloggen min. For nå har jeg fått en kommentar fra en som vanligvis sender sms til meg med kommentar. Vil bare gratulere min kjære Mamma som endelig har forstått det "vanskelige" trikset med å kommentere på bloggen min. Stor applaus til henne! Må si det går framover med verden! Tingen med Mamma, og mange andre på hennes alder, er at selv om det står på norsk, og selv om det er klart hva du skal trykke på, så er det likevel en stor frykt å komme over det og faktisk trykke på en knapp for første gang. Så nok en gang, gratulerer til min kjære mor! (Nå er vel neste skritt å få henne til å blogge selv, for hun er jo generelt ganske ungdommelig og da er vel dette på sin plass at hun også starter med det).

Min første award!

I dag fikk jeg min første award av kjære Trine Marie. Tusen takk!

Med awarden følger det en liten utfordring der jeg skal komme med 7 fakta om meg selv, og så sende awarden videre til 7 andre bloggere.

Fakta om Nina:
1. Jeg simpelthen elsker rosiner, og har nesten alltid en boks stående på hybelen.

2. Noe av det beste jeg vet med å reise er å prøve meg på nye språk.

3. Jeg er en perfeksjonist, og mye gjøres dermed best om jeg får gjøre det selv.

4. Har en tendens til å komme tre minutter for sent til alt jeg skal.

5. Jeg er så gammeldags at jeg elsker å brodere.

6. Trives så godt på skolebenken at jeg fort kunne blitt en evig student.

7. Ved store (og noen små) valg skriver jeg alltid opp for- og motlister.


Videre ønsker jeg å utfordre disse herlige personene:
Monica Christine, Marthe, Katarina, og eeeh ettersom de fleste av bloggene jeg følger med på enten allerede har fått denne awarden, er den type blogger som kun skriver for seg selv og ikke for leserne, eller ikke har hatt et innlegg på bloggen på noen måneder, og Siri ba meg spesifikt om å ikke sende awarden videre til henne, ser det ut til at jeg her må bryte utfordringen litt.

forandring fryder?

Det skremmer meg nesten hvor mye jeg har forandret meg fra i fjor sommer. Tror personligheten stort sett er den samme bortsett fra en klype ekstra selvstendighet og en ekstra iver etter skolearbeid. Da jeg dro til Argentina, og faktisk helt ut i starten av desember var jeg fast bestemt på en ting: dette skulle være oppfyllelse av drømmen min, og det ene store oppholdet utenlands. Som dere sikkert har forstått går jeg rundt med helt andre planer om dagen (og et besøk på reiselivsmessa på søndag hjalp ikke akkurat med å roe ned reisefeberen). De andre planene jeg hadde var å bli fortest ferdig med utdannelsen, få meg jobb, kjøpe hus, og bli en liten verpemaskin. Uansett hvor mange jeg møtte i Argentina som sa at jeg måtte være gal, og at jeg var for ung til slike tanker stod jeg på mitt og nektet å endre mine drømmer og planer. Det var jo dette jeg virkelig ville! På bussen fra Salta til Buenos Aires kom jeg på andre tanker, og forstod at jeg fremdeles var ung og at ingenting hastet. I forrige uke oppdaget jeg at jeg var lengre vekk fra de opprinnelige planene enn det jeg trodde jeg var.

(Bildet er hentet fra filmen til boken, og lånt herfra.)
Til jul i fjor fikk jeg en bok jeg hadde ønsket meg av svigermora mi, "into the wild" av Jon Krakauer. Boken er basert på virkelige hendelser og er om en gutt i starten av 20-årene som reiser fra et liv med økonomisk trygghet og legger ut på en ferd i flere delstater i USA, med en drøm om å leve i ødemarken i Alaska. Hvert kapittel starter med et sitat, enten fra dagboka til gutten, noe han har markert i en av bøkene som har blitt funnet blant eiendelene hans, eller sitater fra folk på lignende reiser. Det er blant det sistnevnte et avsnitt fra et brev fra eventyreren Everett Ruess:

"even from your scant description, I know that I could not bear the routine and humdrum of the life that you are forced to lead. I don't think I could ever settle down. I have known too much of the depths of life already, and I would prefer anything to an anticlimax."

Dette sitatet var omtrent som om jeg skulle sagt det selv. For meg virker det nå mer skremmende å skulle gå inn i hverdagens rutiner på permanent basis, enn å skulle reise alene ut i verden igjen. Jeg vet at jeg vil ha hus, barn og alt det der en dag, men den dagen er plutselig så veldig fjern og ikke på min ønskeliste for de neste årene. Stadig vekk krangler jeg med meg selv, for jeg ønsker jo å ha barn før jeg er 25, men det er jo så kort tid til jeg er 25! Hvordan skal jeg ha tid til alt jeg ønsker å gjøre før den tid? For tiden sitter jeg og ser etter en passende sommerskole å ta i sommer (selv om det per dags dato ser ut til at det ikke er nødvendig med de ekstra studiepoengene dette gir), og da dukker det opp så mange ting jeg ønsker å gjøre i disse søkene, og så mange steder jeg ønsker å oppleve. På reiselivsmessen fikk jeg en katalog over utdannelser som kan tas på engelsk i Taiwan, hvor tøft hadde ikke det vært?! Folk sier at forandring fryder, og det stemmer sikkert det, men akkurat nå lengter jeg litt tilbake igjen til mine tidligere drømmer. De drømmene som involverte å fullføre studiene uten studielån, kjøpe et hus og pusse opp det, og rett og slett nøye seg med en liten ferietur i ny og ne. Det høres ikke på langt nær så spennende ut som drømmene jeg har nå, men på en måte er de litt mer den trygge veien å gå. Tror jeg på mange måter trygt kan kalle meg en globetrotter nå! Så er det egentlig noe rart jeg bare blir rastløs og nesten stressa når jeg sitter blant tre jenter som alle skal gifte seg til sommeren og har (planer om) barn? Eller at jeg møter Jonas' bestemor for første gang og hu hinter om at hu ønsker seg oldebarn? Føltes jo som om det var jeg som ble "fanget" inn i et kommende hverdagsmønster. (Vil bare nevne at jeg ikke ser ned på noen fordi det er det som føles som de riktige valgene for dem, det ville bare ikke vært det naturlige for meg der jeg er i livet nå. Og til mamma og svigermor: det er bare å puste, jeg gir dere nok noen barnebarn etterhvert, men de neste årene skal livet mitt handle om kun en person: meg!)

Når jeg skrev listen over 101 ting jeg skal gjøre de neste 1001 dagene, var jeg ennå den "gamle" utgaven av Nina. På grunn av hele forandringen i drømmene mine føler jeg at det blir feil av meg å fortsette med denne listen. Som Siri sier skal man gjøre ting fordi man har lyst til det, og ikke fordi en liste sier at man skal gjøre det. Listen skrev jeg for å bli et bedre menneske, men den beste måten for meg å bli et bedre menneske er å gjøre det jeg har lyst til akkurat der og da. Hvis ikke jeg gjør meg selv lykkelig, hvordan skal jeg da kunne gjøre andre lykkelige? (oi, dette føltes som store ord :P)

Skien High School Russerevy

Endelig har også Skien vgs fått til en russerevy, for første gang på noen år. Og for en revy også! Satt og lo mer eller mindre konstant i to timer. Det var merkelig å komme inn på Ibsenhuset og se alle de som skulle se på selve revyen, det var alt fra lærere jeg tidligere har hatt, til småsøsken av de jeg har gått i klasse med, til alle de jeg har sett gått to klassetrinn under meg på Lundeskolene i alle år. Som seg hør og bør startet hele revyen med et sang- og dansenummer. Fortsatte med et midt på treet parodi av skolens vaktmester. Videre skulle "Jan Tomas" gi tre russejenter tips om beste trendene, der årets største trend var å være gravid med russebuksa. Dette året har vært preget av svineinfluensa-prat, og dette hørte da også hjemme i denne revyen representert av "sykesøstrenes boogie". Fantastisk sang og innlevelse. Videre var facebook neste ut på lista. Denne sketsjen foregikk ved en samtale mellom en gutt og en jente der hun først spurte om de skulle være venner, videre deler bilder, poker osv, der det hele ender med at han blokker henne. 1991, året dette russekullet ble født, vant Carola MGP med sangen fanget av en stormvind (beklager at jeg ikke kan nok svensk til å skrive tittelen riktig), og dermed hørte vrien "unnfanget i en stormvind" godt hjemme. Skal ikke gå gjennom alle punktene på programmet, men følte meg nesten litt hjemme når vi ble introdusert for "bønder i by'n". Hvor kom bøndene fra? BØ selvfølgelig! Fant ut hvor mye jeg egentlig trives med å bo der oppe. For danserne spesielt var nok dødsfallet til Michael Jackson noe som preget undervisningen, og ved to nummer blir han hyllet med både sang og dans. En tur tilbake til barndommen, lot oss møte Karius og Bakrus, en litt artig variant. Da hele revyen ble avsluttet med nok en sang satt jeg der med tårer i øynene og det føltes omtrent som om det var jeg som var en del av russekullet og om ikke mange månedene må ta farvel med mange av mine medelever. Jeg gikk gjennom videregående uten noe særlig sosialt liv, og når jeg ser tilbake nå vet jeg at det er den ene tingen jeg ville endret. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en mulighet til å oppleve russetiden en gang til. Dessverre er ikke tidsreiser mulig, og jeg gleder meg dermed som en liten unge til det blir x-russefest i Bø. Til alle dere i russekullet rundt omkring i Norge: ha en fantastisk russetid, og nyt hver eneste dag av den!

VG og Jentekveld

Jeg føler meg som en gammel dame som skriver dette, men jeg har begynt å bli motstander av nettaviser slik som VG. For en liten stund siden hadde de på forsiden sin et bilde av en død dame som var funnet i Tyskland, og nå med katastrofen på Haiti er det jo enda verre. Bilder av døde mennesker overalt! Og det er ikke bare når en klikker seg inn på selve artiklene, nei det er over hele forsida. Siden når var det allment akseptert å vise bilder av døde mennesker uten at en egentlig har fått valget om å se dem eller ikke selv. Tidligere mener jeg det har stått noe slikt som "advarer mot sterke bilder" osv, og da har det først vært inne på artikkelen at disse bildene har vært. Er det bare jeg som egentlig skulle ønske jeg kunne bevare uskylden ved å ikke se bilde av døde mennesker?

Så over til noe langt mer hyggelig: jentekveld! I går hadde jeg nemlig invitert alt av jenter som finnes hjemme i Skien nå for tida på en liten jentekveld hjemme hos meg. På programmet stod film og masse godt. Det endte med at vi bare satt og skravla høl i hodet på hverandre (selvfølgelig ment positivt). Legger merke til at vi ikke går på ungdomsskolen lengre når halvparten måtte gå tidlig pga jobb/småbarn. Til slutt var det bare Benedicte og jeg som satt igjen. Vi hadde ikke sett hverandre siden videregående, så dere kan jo tenke dere at det var mye å snakke om. Spesielt siden vi begge hadde ting å fortelle som alle andre hadde blitt lei av å høre om, så da fikk vi fortalt det til hverandre. Selv om kvelden ble litt annerledes enn forventet, ble den nok ennå mer vellykket. Hadde tatt med kameraet og hadde store planer om å endelig legge inn noen bilder på bloggen, men glemte det helt bort i all hyggen.

Jeg sprakk forresten i går! Fra nyttår skulle jeg ikke spise godteri og ikke drikke brus, som en del av min vei til å bli sunnere. Bare for å poengtere den lille misforståelsen som gjerne dukker opp, så er det altså IKKE for å slanke meg, men heller for å få ren hud. Saken er den at jeg poppet popcorn til de andre gjestene, og den som setter i gang og spiser uten å tenke over det var denne jenta. Når det derimot poppet (litt ordspill ja) opp i hjernen min hva jeg egentlig satt og gomlet på heiv jeg bollen fra meg og var flink nok til å ikke røre den resten av kvelden. Til dere som tenker at jeg kan jo unne meg litt, så skal det sies at jeg hadde kjøpt inn til både fruktsalat og litt annet sunt alternativ, så det var nok av ting å spise som forøvrig smaker bedre enn popcorn. Får se det på den lyse siden: det kunne vært noe langt verre enn popcorn jeg kunne spist, som f eks sjokolade!

atsjoooo igjen

For n'te dagen på rad våknet jeg opp og følte meg litt groggy. I natt hadde jeg hatt vinduet på rommet mitt oppe i håp om at litt frisk luft skulle hjelpe. Dessverre så det ikke ut til å gjøre store effekten. Planene for dagen har derfor endra seg fra å være tre timer foretaksstrategi til å heller sitte og lese pensum i diverse fag. Jeg mener, hva er vitsen med å dra på skolen hvis en bare føler seg verre av å ikke kunne ha tryggheten av en seng rett i nærheten hvis en skulle bli dårligere. Nå kan jeg slappe av på hybelen, og etter hvert hjemme når det bare blir lyst nok til at jeg gidder å kjøre.

I kveld skal jeg kose meg med noe jeg ikke har kost meg med på lenge! En skikkelig jentekveld! Har invitert en del jenter hjem til meg for film og sleepover for de som skulle ønske det. I løpet av ungdomsskolen var dette en fast greie hos meg, og mitt i vår verste alder var det alltid mye sprøtt som ble snakket om, utfordringer som ble tatt på strak arm midt på svarteste natta og hemmeligheter som ble meddelt. Selv om vi nå er litt eldre tviler jeg ikke et sekund på at dette blir en vellykket kveld/natt. Satser bare på at alt av baskelusker på magisk vis hopper ut av kroppen min innen den tid sånn at jeg kan være helt i mine fulle fem.

atsjooooo!

Dette er den replikken jeg har kommet med flest ganger i løpet av det siste døgnet. Er bare å innrømme det en gang for alle: jeg er litt småsyk noen dager nå. Hjelper nok ikke akkurat så veldig mye når jeg må ha vinduet oppe på rommet mitt for å kunne ha litt oksygen her inne. Blir lite av det når man i to døgn sitter på et rom nesten hele tida og leser pensum, og dumme meg tenkte at jeg ikke skulle utsette de grønne plantene jeg har hjemme for den kalde bilturen opp hit, men nå ser det ut til at det er akkurat det jeg må. De vil nok uansett friske opp det grå, kjedelige rommet mitt. Var meninga at jeg skulle legge inn noen bilder av hvordan det ser ut her nå, men ettersom pc'en og mobilen ikke var helt godvenner når det gjaldt bluetooth, og kamerakabelen ligger igjen hjemme, er dette noen bilder vi heller får drøye til senere.

Har vært flittig student de siste dagene, og er nesten ajour (med notater!) i de fagene der jeg har bøker. Så dette ser godt ut med tanke på resten av semesteret. Vanligvis ligger jeg jo noen kapitler bak allerede den andre uka.

Elsker å bo her igjen, og har virkelig savna de gode store varme dusjene her oppe. Har dessverre blitt minnet på diverse uvaner folk har, som for meg er helt uforståelige. Den mest tydelige ser jeg hver gang jeg går inn på kjøkkenet. Skapdører er ikke lukket igjen! Da jeg kom inn der i går tidlig sto ALT av skapdører på vidt gap, som om det skulle være storlufting i skapene. Har aldri forstått hvordan det for noen ikke er en selvfølge å lukke skapene etter seg. Hadde også glemt hvor lytt det er her. Greit nok at jeg hører svak musikk og prating fra de andre rommene, men skal love dere at jeg også fikk med meg at nabokona hadde mannlig besøk i går kveld/natt. Men det er jo sånt en bare må le litt av.

Skulle være flink på Spar i går og handle inn pålegg som holder lenge, og i tillegg var billig. Endte opp med syltetøy fra first price siden det har en helt grei smak. Nå er det sjeldent jeg ser på innholdet i mat, men denne gangen gjorde jeg det. Visste dere at pr 100 g syltetøy er det hele 43 g sukker! Ble helt sjokkert jeg! Kunne nesten like gjerne kjøpt en kg med sukker og hatt på brødskiva!

eksperiment soya

I dag er jeg ved mye bedre mot enn ved forrige innlegg. Livet er fantastisk dere! De siste drøye året har jeg hatt en del plager med at jeg ikke tåler noe av det jeg spiser nærmest på daglig basis. Har derfor mistenkt både mel og melk ettersom det er dette som finnes i alt en får tak i. Etter noen fine dager i forrige uke drakk jeg et glass melk, og det merket jeg så absolutt dagen etter. Derfor starter jeg nå på prosjekt soya, og erstatter med tiden alt jeg har av produkter fremstilt med melk, til produkter med soya i stedet. Startet prosjeketet med å kjøpe inn soyamelk. Håper på en forbedring nå. Har derimot virkelig forstått hvor mye det finnes melkeprodukter i, og hvor mye jeg kanskje må legge om kostholdet mitt. Kjøpte en gulost - melk!, yoghurt - melk!, fiskegrateng - melk!, brød - melk! Kan jo prøve og se om jeg klarer det. Får vel uansett en liten anelse om det er melk som er årsaken eller ikke. For mange år siden var moren min og jeg hos en sånn alternativ dame (en slags "lege") som skulle kunne fortelle oss hva vi er allergiske mot. Etter dette besøket så både mamma og jeg på det som bortkastede penger. Hun sa at jeg var allergisk mot sitrusfrukt (noe en stor andel av befolkningen er) og i tillegg melk, noe jeg til da ikke hadde lagt noe merke til. Vet at det er en blodprøve hos legen som kan vise allergier, men så var det de pengene et legebesøk koster. Derfor fant jeg ut at jeg like gjerne kan eksperimentere selv.

Denne uken har jeg hatt to nye fag. Det første var spansk. Tviler på at jeg kommer til å angre på det valget. Var herlig å se bøker der man skal fylle inn en form av et verb på en striplet linje. Føltes som om jeg var på barneskolen igjen. Hittil har det heldigvis kun vært repetisjon for min del, men satser på at det blir større utfordringer etterhvert. Foreleseren er ei svært flink dame fra Spania som fokuserer på at vi skal lære å snakke og ikke fullt så mye på grammatikk (noe jeg syns er riktig fokus i et språkkurs). I tillegg var hun flink og tok stikkprøver med repetering i løpet av kurset, og begynte kurset med å snakke spansk de fleste stedene. Det andre faget var sustainability management. Fram til i dag vurderte jeg å ikke ta dette faget likevel, men når jeg så muligheten for å bli kjent med Bøs kjære utvekslingsstudenter, måtte jeg jo bare fortsette. I klassen var det tre fra Kirgistan (?), en fra Italia (mi amor Italia), ei fra Latvia, en fra Madagaskar, ei fra Colorado i USA og en franskmann (beklager hvis noen er glemt). Målet mitt er derfor å integrere meg litt blant denne gruppen og dermed kunne få venner med annen kulturell bakgrunn, og som jeg senere kan dra verden rundt for å besøke. Derfor ser det ut til at jeg ender opp med 60 studiepoeng. Dersom dette går greit i alle fag, og jeg fint består, har jeg en bachelorgrad allerede til jul. Det føles ikke lengre som en fjern, sprø drøm, nå virker det faktisk som en virkelighet, og veien videre til et lengre utenlandsopphold våren 2011 er dermed enda nærmere.

savn etter det store utland

Husker følelsen jeg hadde i hele meg når jeg satt på flyet hjem fra Argentina. Føltes som om jeg skulle kunne klare hver eneste både lille og store utfordring som ville komme. Jeg hadde styrt mitt eget liv og gjort den største egoistiske handlingen noensinne ved å dra. Kan ikke huske å ha vært så lykkelig som da jeg var på vei hjem, ikke fordi jeg skulle hjem, men fordi dette var noe jeg hadde gjennomført på egenhånd, og det til tross for noe skepsis fra enkelte mennesker. Jeg er fremdeles stolt av dette, men realiteten har truffet meg. Jeg er ikke lengre i Sør-Amerika. Jeg lever ikke lengre i en egen liten verden inni min egne lille boble. Forventninger og det psyken min tolker som "press" fra de rundt meg har nå kommet tilbake igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange som i løpet av romjula har spurt om det ikke snart er på tide for Jonas og meg å forlove oss (siden "alle" andre gjør det for tida), og ble til og med hintet på om at det snart var ønskelig med litt familieforøkelse. De som kjenner meg vet at jeg dro til Argentina mer enn klar for både bryllup, barn og alt det som hører med. Det var derimot en annen Nina som kom hjem igjen. Jeg har ikke planer om å noengang ha noen bryllupsfest, og ikke klar for å skrive under på ekteskapskontrakt heller. Barn ønsker jeg fremdeles, bare ikke helt enda. Det er altfor mye jeg vil gjøre først. Tanker om fremtida (annet enn utenlandsopphold) stresser meg mer enn noensinne. Ikke fordi jeg ikke ønsker alt sammen en gang i framtida, men fordi jeg rett og slett ikke er klar for det nå. Tror ikke mange deler dette synet med meg (og jeg hadde absolutt ikke dette synet før Argentina), men så fort en slår seg til ro blir livet rutine. En ser fram til neste sydentur, neste fest, neste et eller annet, men når en ser på den store helheten er alt bare et stort lass med rutine. Hvor blir det av spenninga? Hvor kommer de virkelig store opplevelsene som tar pusten vekk fra deg inn? Ser jo selvfølgelig at å få barn er et av disse øyeblikkene, men er jo begrenset hvor mange barn man skal ha også. Og ikke minst hvordan er det mulig å bo her og samtidig få pleiet den enorme evigvarende eventyrlysten som har forplantet seg i meg? Da jeg dro til Argentina så jeg for meg at dette skulle bli min oppfyllelse av utenlandsdrømmen, og at det skulle være nok for meg. Det er langt ifra nok for meg. Livet er en utfordring, og det er nok slik det bør være. Og jeg akter å klare alle utfordringene livet vil by på, også denne.

Hvordan kan man si nei til å oppleve mange andre steder som dette?

sånn kan det gå....

Dette er så pinlig at jeg nesten ikke bør offentliggjøre det. I noen dager nå (i tillegg til litt i romjulen) har jeg smålest litt til konteeksamen i mikroøkonomi. Jeg strøk ikke første gangen, men fikk en karakter som i og for seg er en bra karakter, men ikke helt etter min ønskede standard. Håpet dermed på å kunne få den opp det lille hakket til å bli en B. På mandag skulle jeg være flink og sjekke når og hvor denne eksamenen skulle finne sted, og skrev det pent ned i almanakken min. Nå vet jeg ikke helt om jeg kan skylde på at almanakken er på spansk (selv om et tall er et tall på både norsk og spansk), eller om jeg skal være ærlig med både meg selv og dere og innrømme at jeg har skrevet ned feil dato. Kvelden min (etter bursdagsfeiring) skulle bestå av lesing, lesing og atter lesing. Nipugging rett og slett. Bursdagsfeiringen var middag på Fjoset (absolutt å anbefale hvis du er en tur i Bø), og der var det noen som nevnte at den eksamenen jeg var bombesikker på at ville foregå i morgen, faktisk var tidligere i dag. Nå kan jeg ikke annet enn å riste på hodet og se framover, feil kan vi alle ta, og jeg skal bare være overlykkelig for at dette ikke var en ordinær eksamen. Hei, jeg heter Nina, og jeg er et rotehue!

Tidsklemme

I dag ble jeg med i ennå en time som ikke var blant de obligatoriske fagene mine. Faget var denne gangen immateriell rett. Innholdet i faget og det faktum at det ikke er en stor eksamen på slutten lokket meg til valget om å ta ytterligere 10 studiepoeng dette semesteret. Dvs at ved siden av det antallet jobber jeg ikke skal nevne, skal jeg ta studiepoeng som tilsvarer to semestre på kun et semester. Jaja, jeg vet hva dere alle tenker: hvor gal jeg er. Tenkte det selv med en gang, men så tenkte jeg videre på at det er jo tross alt økonomi jeg går, og dette lønner seg økonomisk for meg. Jeg får fullt stipend de kommende semestrene der jeg tar mindre enn 30 studiepoeng, og hørte noen snakket om sletting av deler av studiegjeld pr 10 ekstra studiepoeng (bør riktignok undersøkes litt mer). Dersom jeg ser at jeg bare blir sliten av studiebelastningen, er det derimot bare å melde seg av et av valgfagene. Taper ikke penger, og må ikke utsette utdanningen min heller. De tre jobbene blir det jo sannsynligvis penger av de også, og de passer stort sett inn i min ukeplan ettersom det er helgejobbing og en jobb der jeg bestemmer arbeidstid selv. Den store ulempen med å ta så mange fag er riktignok de store utgiftene til bøker! Bare i det ene faget mitt må jeg ut med 1500 kr i bøker! Og der finnes det ikke noe marked for bruktbøker heller. Heldigvis er de fleste andre å få tak i brukt, men kjenner at lommeboka skriker litt nå. Støtte fra lånekassa får jeg nok ikke før i februar heller ettersom jeg glemte å søke på studielån, og betale studieavgift god tid i forveien (begge likevel før fristen gikk ut).

En av forandringene som har skjedd i Bø mens jeg har vært borte er at Meny og Spar har byttet plass. Denne uken er det 10-kronersmarked hos Spar, og jeg fikk dermed kjøpt mat for hele resten av uken for en billig penge. For det jeg tror er første gang her i Bø, har jeg kjøpt poteter som tilbehør. Ser på det som starten på en ny sunn studenttilværelse for meg. (Kommer forresten update om 1001 dager-listen min en av de førstkommende dagene).

første skoledag

I dag var jeg tilbake igjen i Bø, med et minimalt flyttelass i forhold til da jeg flyttet hit for første gang høsten 2008. Skal si meg ganske fornøyd med en liten eske, to bager, to bæreposer og en skolesekk. Og inni der var alt jeg skal ha av klær her oppe, mat jeg fikk til jul (ja jeg ønsket meg faktisk mat til jul), skolesaker og alt mulig småtteri som er kjekt å ha. På vei opp til Bø ble jeg forøvrig stoppet i kontroll for første gang på denne strekningen. Fikk en kommentar fra dama som stoppa meg om at jeg måtte sette meg lengre bakover i bilen, for jeg satt altfor nær airbagen. Det skal jeg si dere at er lettere sagt enn gjort: jeg har nemlig så korte bein at jeg må sitte så langt frem jeg kan med setet for å i det hele tatt kunne ha beina på pedalene. Beklaget til henne og sa at det dessverre ikke var mulig å sette seg bakover, men at jeg kunne gå med på et kompromiss om å lene ryggen litt bakover (selv om jeg selv mener at dette hemmer litt av sikten min). Er ikke alltid lett å være lita skjønner dere.

Vel oppe i Bø var det klart for infomøte om valgfag. Jeg ble enda sikrere på mitt valg om "Sustainability Management", dvs det samme som jeg studerte i Argentina. Ble også fristet til å ta et 15-poengs kurs i spansk som foregår på kveldstid. Etter å ha snakket med en kamerat som har tatt det tidligere ble jeg derimot bare sikrere, og møtte opp til første forelesning (som viste seg å være utsatt til neste mandag). Var på årets første forelesning i samfunnsvitenskapelig metode. Og stakk av fra årets første forelesning i den første pausen. Når en mann står i en halvtime og prater svada uten å komme fram til noe poeng, er det et tegn på at dette er et fag jeg skal lese meg til selv.

Dette semesteret ser nå timeplanen min slik ut:
Mandag:
13.30-15.15 Samfunnsvitenskapelig metode
17.00-20.45 Spansk

Tirsdag:
10.30-12.15 Sustainability management og/eller informasjonsteknologi (timene kræsjer)

Onsdag:
10.30-12.15 Sustainability management
17.00-18.45 Spansk

Torsdag:
11.15-14.15 Driftsregnskap og budsjettering

Fredag:
08.30-11.15 Foretaksstrategi

Med seks fag på planen og 20 studiepoeng mer enn et vanlig semester, ser dette ut til å bli et tøft semester. Dersom det viser seg å bli for tungt kan jeg derimot velge å melde meg av spansk, men tror jeg vil forsøke i alle fall. Velkommen til den nye og forbedrede lesehesten Nina :)

2010

Nytt år - nye muligheter. Er det ikke det man sier disse dager.

Nyttårsaften skulle denne gang feires med "jobb". Hadde annonsert at jeg skulle være sjåfør, og det var jeg riktignok også meste av kvelden. Fra halv ett til halv sju kjørte jeg hele tiden. Skal love dere at det kan være litt slitsomt etterhvert. Nå har jeg derimot litt ekstra penger å rutte med framover. Før dette var jeg på fest med gjengen og spiste en fantastisk kalkun. All takk til de fantastiske jentene som vet hvordan man lager mat. Selve årsskiftet har aldri vært noe spesielt for meg og er stort sett forbundet med frykt for rakettene. I år opplevde jeg til og med å få en direkte mot meg også.

Nå er jeg sterkt redusert etter lite søvn, og ser fram til å bli ferdig med jobb i morra for å komme meg videre i planene om lesing til konte-eksamen i mikro 7. jan og i tillegg pakke til jeg skal flytte opp igjen til Bø. Som jeg gleder meg til å starte mitt nye strukturerte liv! Ønsker alle et riktig godt nyttår og satser på at 2010 blir enda bedre!