tilhørighet

Et kjapt innlegg kun 6 timer før jeg skal befinne meg på jobb. Sjekket værmeldingen på yr.no nå nettopp, og blant de tre nylig søkte destinasjonene var alle andre byer enn Skien. Søkene strakte seg over tre forskjellige kontinenter. Fikk meg til å tenke på hvor jeg egentlig hører til. Altså ikke hvor jeg er født eller oppvokst, men hvor selve sjela mi lengter etter å være nå. Skien var visst tydeligvis ikke et av svarene på dette de siste ukene som disse søkene har blitt foretatt.

slutt på innleggstørke

Føles som en evighet siden jeg sist blogget, eller leste blogger. Skulle ønske jeg kunne skylde på stress og altfor mange gjøremål, men når jeg har brukt omtrent to timer på facebook daglig, hadde det fint vært mulig for meg å blogge også. Men stress har det vært mye av! Som vanlig synes jeg pappa hadde tatt fram for lite julepynt og det ble dermed etterpynting fra min side, selv om jeg fort fant ut at han ikke har så mye julepynt lengre. Insisterte på å bake to kakeslag selv, noe som i seg selv burde gått greit. Ingen av dem ble vellykket, og Mamma har dermed gitt klar beskjed om at vi til neste år baker kakene sammen. Oppdaget blant annet at bordstabelsbakkels skal bakes over to dager, noe som førte til at jeg måtte stå opp grytidlig julaften for å bli ferdig med disse. Akkurat i jula savner jeg å være barn. Har dessverre funnet ut at når en blir voksen og eneste dama i huset (i hvert fall akkurat på julaften) forventes det at man skal styre og stelle. Ikke tro jeg fikk med meg hverken tre nøtter til askepott eller reisen til julestjernen. Som minstejenta i familien er det blitt en tradisjon at jeg er den som går fram og tilbake og henter julegaver, noe som ikke akkurat skaper rom for avslapning her heller. Fikk heldigvis god hjelp av Jonas og kusina mi.

Som dere nå sikkert forstår er ikke denne jula blitt slik jeg hadde håpet på med mye kjærlighet, god stemning og avslapning. Ikke misforstå, var hyggelig å være tilbake i en familietradisjon igjen, og hyggelig at Jonas ville feire med familien min. Det som derimot gjorde jula mi et stort hakk bedre var nevøen min. Kan fortsatt ikke forstå hvordan et lite vesen kan være så perfekt som det han er. Nå har jeg mine første dager med avslapning, på Beitostølen. Mens de andre er på jobb/i skibakken sitter jeg inne foran pc'en med pc-spill og alle tankene som svirrer rundt i hodet mitt for tiden. Julas hendelser har gjort meg ennå mer sikker på at jeg vil ut og se verden igjen. En sydenferie er ikke lengre nok for meg. Jeg savner et fremmed språk, og en fremmed kultur. Jeg savner å gå halvannen uke uten å møte på andre skandinavere. Jeg savner å møte nye fantastiske mennesker som jeg blir kjent med av den ene grunnen at vi alle sammen er ute på reiser, enten alene eller sammen med andre. Og ikke minst savner jeg menneskene jeg møtte! Har allerede bestemt meg for sommerskole utenlands, men ikke ennå hvilket land jeg ønsker å dra til. De landene jeg nå står mellom er stort sett Frankrike, Canada og Storbritannia. Ikke de landene med store kulturforskjeller fra Norge, men likevel kulturer med språk jeg ønsker å forbedre. Har lagt merke til hvor mye av fransken min som faktisk har forsvunnet, og hvor mye engelsken min kan forbedre seg både i vokabular og uttale. Noen innspill med hvor jeg bør dra?

I løpet av siste uka i Sør-Amerika lærte jeg om meg selv at jeg ikke er klar for alt det jeg trodde jeg var klar for. Jeg kan ikke slå meg til ro med å bo i Norge resten av livet enda, det virker rett og slett som en for liten utfordring. Har allerede mer eller mindre bestemt meg for å ta et nytt semester utenlands våren 2011. Hvor dette blir tar jeg litt som det kommer og det er mange ting som spiller inn på valget. Jeg har nylig fått jobb for organisasjonen jeg studerte med i Argentina, og pga den jobben blir det billigere for meg å studere med dem senere, noe jeg er fast bestemt på å benytte meg av, sannsynligvis enten i Ghana eller Vietnam. Med alt dette er det bekymringer. Å reise fra Mormor, Morfar og nevøen min igjen er ikke det jeg egentlig har mest lyst til. Dessuten er jeg i tvil om hvordan fremtidige arbeidsgivere ser på de forskjellige utdanningene jeg tar, og om det vil være noe de ser på som positivt eller negativt. Er uansett veldig mye tanker for tiden. Vil gjøre det som er riktig for meg, men er vanskelig å ikke tenke på hvordan mine valg vil påvirke andre. Som f eks fikk jeg av nissen (les: Mamma) en mini tequila-flaske med skjerf og sombreros, i tillegg til et lite norsk flagg på som symbol på at jeg aldri må glemme at det er Norge som er hjemlandet mitt. Selv om Jonas blir ferdig i militæret, ser han mer problemer enn muligheter ved et utenlandsopphold for sin egen del, og jeg er dermed klar over at fremtidige opphold i utlandet blir uten ham. I utgangspunktet vil jeg ikke utsette mennesker jeg er glad i for den smerten det er ved savn, slik jeg selv føler et sterkt savn nå. Savnet etter verden.

a1-konsert

Har dessverre ingen bilder eller video her nå ettersom alt er på kameraet til ei venninne. Jeg kan derimot fortelle litt.

Det var stor jentefaktor da vi kom inn på Christiania Teater. De aller fleste var litt for stæsja opp etter min smak, og unnskyld at jeg sier det, men hvem i all verden går med en genser (ja, en kjole som bare går en millimeter under rumpa er etter min tanke en genser) og tynn strømpebukse nå i den kulda som finnes nå? Vel i hvert fall, tilbake til selve konserten. Vi ble informert like før den startet om at det ville være et afterparty på Grotten for alle over 20 år. Trodde aldri jeg har vært så fornøyd med å bli eldre. Konserten starta med et Same Old Brand New You, noe jeg synes passet ganske bra. Videre fulgte de på med hit etter hit, og salen sang med så godt de bare kunne. Fikk også høre noen sanger de hadde jobbet med til sine egne solokarrierer, Redd Barna-sangen, noe fra albumet som kommer neste år, og Ben sang en låt av Michael Jackson. I tillegg slo de til med en julemedley der Ben åpnet med All I Want For Christmas. Konserten var intim, og bestod av mange vitser, men bærte tydelig preg av manus. Fikk høre av ei som er enda galere fan av meg og har vært på alle konsertene i Oslo at når Christian fikk spørsmål om hva han ønska seg til jul svarte han i starten en kjæreste, men nå de siste to konsertene har svaret vært noe helt annet, noe som vekker visse mistanker. Det var generelt godt å høre alle sangene igjen, og tekstene satt fortsatt klistra til hjernen min.

Da konserten var over etter halvannen time tok vi turen til Grotten. Var spesielt å komme på et utested og høre musikk av a1. Etter to cuba libre og mye venting, merka jeg på stemninga at bandet var kommet. Inn troppet a1 med band. Det var som å se en liten kanin hoppe inn i et bur med masse sultne løver. Greit nok at vi er fans, men å hive seg over folk sånn har aldri vært helt min stil. Med a1 hadde det også kommet ei jente jeg dro kjensel på med en gang, kjendis hun også, men pga Skienstilknytningen føltes det ikke helt sånn. Jenta var nemlig Sara Skjoldnes, frøken Norge. Ikke nok med det, men det viste seg at venninna mi, Rikke, kjente denne jenta. Så der stod jeg og prata med frøken Norge, og fikk høre at hu kjente gutta i a1. Dette førte til at vi ble introdusert for både Christian og Ben. Tror aldri jeg har opplevd noe så surrealistisk som det. Å stå der med mine barndomshelter og prate. Senere stod jeg plutselig inntil Mark i baren også. Hvem hadde vel trodd det for 8 år siden. Kvelden toppet seg med at jeg står der og blir spandert drink på av trommisen til a1, som er en utrolig hyggelig mann. En svært innholdsrik kveld med mye smil, latter og sang, og dessverre en knust drøm om å få min "drømmemann" Ben. Han viste seg dessverre ikke å være den som forsøkte å virke mest jordnær. Men det skal ikke ødelegge mitt syn på a1 som en helhet.

update

Null hull! sa tannlegen :) som vanlig fikk jeg en liten tale om viktigheten av tanntråd, og nå som jeg fra neste år må betale full pris er det nok en viss mulighet for at jeg denne gangen skal skjerpe meg litt ekstra og høre på ham. Vet ikke om dette er helt normalt, men jeg kommer til å savne tannlegen min jeg. Han er alltid så hyggelig og spøkefull, evt bare at han kommer i skikkelig julestemning ettersom jeg alltid har time i desember. Når jeg kom ut var til og med tennene mine mye hvitere, og det må man jo være fornøyd med nå som alle bildene skal tas osv.

Bør vel også fortelle at det ikke er hver dag jeg opplever det jeg opplevde i dag. Jeg møter en litt eldre mann, hilser på ham og vi går til et lite og halvmørkt rom. Der, etter kun halvannet minutt bekjentskap, blir jeg bedt om å kle av meg alt på overkroppen. Må innrømme at jeg syntes det var litt merkelig å gjøre dette foran en fremmed mann, men motivet for strippingen var nok verdt den merkelige følelsen. Rommet jeg var inne i var nemlig på radiologisk avdeling på sykehuset, og mannen var selvfølgelig legen som tok røntgen-bildene av meg. I tillegg til noen forhåpentligvis bra bilder, fikk jeg noe annet nyttig ut av det. Jeg har aldri vært helt fornøyd med kroppen min (hvilken jente har vel det), men nå som jeg stod der og kledde av meg hadde jeg ikke lengre den skammen jeg har hatt for kroppen min, og følte meg derimot selvsikker, selv om jeg nå veier mer enn jeg noen gang har gjort før, og det ikke akkurat er muskler som står for den forskjellen. Det er dette Sør-Amerika har gjort med meg: mer magefett og større selvsikkerhet. Perfekt! Som en avslutning på dagens medisinske undersøkelser/behandlinger ble jeg først tatt blodprøve av, og deretter tuslet bort til min kjære svigerinne som klippet luggen min litt bedre enn det jeg hadde fått til selv :) Kl er kun elleve, og det er dermed mye tid igjen til å lese til eksamen.

trenger mer tid!

Planen var klar: fri fra lesing på tirsdag ettersom jeg hadde hele onsdag og torsdag på meg til lesing. Unntakene var et lite besøk til legen i dag og et lite besøk til tannlegen i morgen. Det lille besøket til legen utviklet seg derimot til ytterligere besøk både på sykehus og legekontoret igjen i morgen (i hvert fall hvis jeg vil få svar før jul). På sykehuset skal de ta røntgen av hjertet og lungene mine bare for å utelukke at det ikke er noe galt der, og på legekontoret blir det tatt fullt opp med blodprøver av meg, og jeg som ikke liker sprøyter :( Ser derfor for meg mye ventetid, som ikke kan brukes på lesing pga nervøsitet. Hvordan skal dette gå?! Tannlegetimen er forøvrig bare en vanlig kontroll, må jo benytte meg av det ettersom det i år er siste gang jeg får rabatt på det hos skoletannlegen. Håper flere enn meg selv kan krysse fingrene for at jeg ikke har hull, og at visdomstenna vokser opp riktig sånn at jeg slipper tidkrevende og dyre behandlinger i morgen. Forresten var det noe positivt som kom ut av legetimen i dag: blodprosenten viste at jeg ikke har anemi :)

Nå skal jeg derimot på jentekveld hos Linn Therese. Spise taco og se julefilm. Blir koselig å se både henne og Katarina igjen, i tillegg til å møte noen nye jenter som jeg tidligere bare har hørt navnet på.

flink jente!

Nå er jeg stolt av meg selv. Kjøpte jo tre olabukser i Argentina og tenkte at det var på tide å rydde plass til disse. Vi jenter er så flinke til å lure oss selv til at om vi ikke kommer oss inn i buksa nå, så går det nok om noen uker, eller måneder, eller år, vi har jo tross alt passet den buksa en gang tidligere. Nå har jeg derimot vært så flink og innsett at det av og til kanskje er best å innse fakta: hoftene mine har blitt for store! En ting er når buksa er litt for trang til at det er behagelig, en annen ting er når man ikke klarer å kneppe igjen knappen, men når man har bukser man ikke lengre får over hoftene må man innse fakta. En hel bærepose full av olabukser skal nå gis til noen heldige personer for en billig penge på fretex. I tillegg til at jeg kan glede andre med stilige bukser bør jeg jo også fokusere på at det tross alt er bedre å ha litt former på kroppen, enn å være rett som en pinne og se ut som en gutt, slik jeg altså gjorde for to år siden da de fleste buksene ble kjøpt inn.

Forresten, det er ikke bare i Argentina at livet er herlig. Livet er vidunderlig også i Skien :) Selv om det gikk dårlig på konte-eksamen i dag, men det prater vi ikke mer om ;) Fikk en glad-nyhet fra min kjære Jonas i dag, han har nå blitt korporal!

snart eksamen nr 2

Det er et fremmed kjøkken jeg sitter på, her i Elgfaret 25 på Breisås i Bø. For de som ikke visste det: uansett hvor lite Bø virker så er det faktisk forskjellige bydeler her. Er først nå jeg ser viktigheten av gamle notater. Husket ikke at jeg hadde notert så hyppig til mitt første forsøk på denne eksamenen. Strøk riktignok ikke på første forsøk, men har det med å sette høye krav til meg selv. Karakteren jeg fikk passet nemlig ikke helt inn i rekken blant de andre karakterene. Burde gjort atskillelig mye mer enn det jeg har gjort som forberedelse til denne eksamenen, men er jo positivt når jeg leser gjennom tidligere eksamensoppgaver og faktisk husker hva det meste dreier seg om. Håper bare at foreleseren har lagd litt mer forståelige oppgaver i år, det var nemlig det jeg bommet på i fjor, at jeg ikke forstod oppgaven. Om jeg ikke leste så mye i går var jeg i hvert fall flink og la meg tidlig. Kl åtte! Hvordan det er mulig å være stuptrøtt da forstår jeg meg ikke helt på, men jeg sov som en sten til vekkerklokka ringte kl seks i dag tidlig.

Gleder meg til å bli ferdig med eksamen! Da er det innom rådgiver på skolen og så direkte hjem igjen til Skien. Der venter det pinnekjøtt hos min kjære svigerinne, det skal bli godt det, og mer norsk mat finner man vel ikke.

første eksamen ferdig!

Da var semesterets første eksamen fullført (sånn sett bort fra hjemmeeksamenen min). Var koselig å se gjengen min i Bø igjen, føltes som en evighet siden. Dessverre (og kanskje ikke overraskende) var jeg ikke like strukturert med lesinga mi nå i helga som jeg hadde planer om og endte opp med å kun lese rundt 10 timer til sammen. Lærte overraskende mye i løpet av denne tida derimot. De fleste oppgavene ble besvart, og de som var unntaket hadde jeg ikke peiling på. Er begrenset hvor mye svada man kan skrive når det er matte-relatert fag også. Ble derimot overraska over hvor mye som kan gjøres bare ved hjelp av ren logikk. Gjorde sikkert halvparten veldig tungvint i forhold til hva de andre har lært, men så lenge jeg kommer fram til riktig svar går nok det greit. Tror jeg har bestått i hvert fall, men er nok en stor mulighet for at den blir tatt opp igjen. Nå er det derimot nipugging til eksamen i organisasjonsfag 1 som jeg har i morgen. Dette er en konte, dvs jeg tar den opp igjen. Forrige forsøk gikk heller dårlig (etter min standard) da foreleseren formulerte spørsmålet på en måte jeg ikke forstod. Er vel ikke akkurat det heldigste å oppleve det på eksamen. Satser på at han har skjerpa seg til nå :)

Et lite tips: kjenner dere noen som ikke har brukt bilen siden sommeren kan det være greit å tipse dem om å legge en isskrape i bilen, det oppdaget jeg i går kveld. Heldigvis kom Siri meg til unnsetning slik at jeg kunne komme meg på skolen i dag uten å fryse ihjel gående dit.

Tause Nina

I dag våknet jeg opp og var glad gårsdagen endelig var over, nå var det på tide å snakke litt igjen uten å bli helt utslitt i lungene av det. Der tok jeg derimot ganske feil. Stemmen er enda mer borte i dag. Nå er det ikke bare at den går opp og ned i tide og utide og så blir borte, nei i dag har den bestemt seg for å være borte hele dagen. Jeg spiser is, lever på halspastiller, tar urtekuren til bonus-mor og alt jeg kan, men uten noen nytte. Mitt planlagte besøk til Morfar ble det ikke noe av i går, og heller ikke i dag pga stemmen. Får håpe det har blitt bedre til i morgen, hvis ikke blir det noen dager å vente til jeg kan besøke ham. Hadde gledet meg så til å se han, men et sosialt liv er nesten umulig nå. Pappa er derimot fornøyd, endelig er det litt stille i huset. Av og til glemmer jeg faktisk at jeg ikke kan prate, og skal til å si noe, men oppdager fort at jeg hveser like mye som en svane. Blir spennende i kveld, skal ha middagsselskap med brodern og familien, og bonus-bror (dvs sønnen til bonus-mor). Som regel må man snakke litt høyt for å komme til ordet i en slik forsamling vet jeg av erfaringer. Jeg får nok heller bare sitte og nyte maten så godt jeg kan, det er nemlig jeg som har bestilt retten: fårikål!

Fordelen på mitt sosiale handicap er at jeg nå endelig har fått satt meg ned med pensum :) klarte første delen av tidligere eksamensoppg og jobber meg nå sakte men sikkert gjennom resten. Blir mye kikking på fasit nå i starten (fordi boka er altfor tykk til at jeg skal komme meg gjennom og strategien er dermed å pugge oppg), men regner med å lære meg nok til at det går av seg selv etterhvert. Har mål om å klare minst en C i dette første faget, investering og finansiering.

stemmen, hvor er du?

Siden jeg kom tilbake til Bs As har jeg hostet en del, noe som i og for seg har vært greit nok ettersom det har holdt seg med det. Synes riktignok synd på folka som satt og hørte på meg i 15 timer på flyet, men sånn er det bare noen ganger. Hostinga tok seg opp litt da jeg kom til Norge, og jeg hadde litt hostekonkurranse med nydelige Noah i bilen på vei hjem. I dag våknet jeg derimot opp ganske tidlig ettersom det fremdeles gjenstod å se over oppgaven (har riktig antall ord nå, jippi!) og møtte Pappa og bonus-moren min nede i stua med en stemme som ikke helt visste hvilket tonefall den skulle bruke. Etter mye om og men bestemte den seg riktignok for å gi opp dens søken etter et jevnt tonefall, og forsvant dermed helt. Det jeg hadde planlagt skulle bli et fint besøk ut på jobben i dag tidlig, endte derfor med den triste meldingen til sjefen min om at jeg dessverre ikke var helt brukelig til å være rundt folk i dag. Har planlagt å besøke Morfar i dag, men er litt i tvil om det skjer dersom stemmen ikke finner veien tilbake igjen til halsen min.

Det er rart å være hjemme igjen. Spisestua er ommøblert, det er ny sterobenk på plass og jeg har en barneseng på rommet, som forøvrig førte meg noen år frem i tid i tankene. Bortsett fra disse endringene er alt det samme! Hadde det ikke vært for en klem fra min Mormor med krefter jeg ikke visste at ei eldre dame hadde, tror jeg ikke jeg hadde fått følelsen av å være borte så lenge som det jeg har vært. På mange måter skremmer det meg litt hvordan ejg automatisk har gått inn i gamle rutiner igjen. I mangel av noe annet å gjøre i de tidlige morgentimene dukket det opp et bilde på TV-skjermen. Dette bildet er der nå fremdeles (riktignok skiftende noen ganger i sekundet) mens jeg egentlig sitter og er mer opptatt av PC-skjermen. Har derimot bestemt meg for at denne dagen skal være et unntak fra alle dager i fremtiden. Har jeg klart meg uten TV i 3,5 mnd skal jeg klare det videre også (med unntak av julefilmer og Vazelina julekalender). Livet mitt skal ha en endring uansett! Jeg har ikke hatt mitt livs opplevelse for å bare gå direkte tilbake til mitt samme kjedelige late jeg. TV skal fra nå av erstattes med bøker og nyttige gjøremål.

hjemme

Er nå endelig hjemme igjen etter nærmere et døgn med reise. Var hyggelig å se familien igjen, og nydelige fantastiske superskjønne Noah (nevøen min) fikk selvfølgelig mesteparten av oppmerksomheten der jeg fikk lov til å leie han i hendene når han tok noen skritt bortover. Nå venter vafler, mer familie og mulig nattåpent etter det.

London

Kommet meg det lengste stykket på veien hjem. Sitter nå på golvet rett utenfor British Airways sin lounge på Heathrow, er så greit når de har et trådløst nett som gjelder utenfor selve loungen. Flyturen hit gikk greit i og for seg. Satt dessverre ved siden av et par i 40-årene som oppførte seg som to 14-åringer der de satt. Er sjeldent jeg faktisk vurderer å be folk om de ikke kan oppføre seg litt mer voksent, men her var jeg ikke langt unna skal jeg si dere. Hjalp ikke akkurat på tålmodigheten min at mannen (som da satt rett ved siden av meg) bestilte hele 4 drinker, og for hver drink måtte han åpne en brusboks som han da klarte å søle utover det ene beinet mitt. Men hva holder man ikke inne med for freden og roen på et fly. Søvn ble det ikke noe særlig av uansett, for mange filmer å se, og rett og slett ikke trøtt. Det legger jeg særlig merke til nå som jeg ser på klokka (som er stilt til London-tid) og jeg tror den er halv ti på kvelden og ikke på morgenen. Et lite tegn på at de kommende dagene kan bli litt tøffe. Ikke fått lest til eksamen slik jeg skulle, og ikke fått skrevet noe mer på oppgaven som skal leveres inn i morgen (!). Trenger internett til siste delen, og det er derfor jeg sitter her nå. Mangler bare 250 ord nå for å oppnå minstekravet av antall ord. Har gitt meg selv en deadline på to timer nå, og håper på å klare det. Kjenner at magen begynner å skrike litt etter mat, så jeg må ha tid til det også før jeg begir meg av gårde til gaten rundt kl 12.

For dere som har ventet i spenning på dulce de leche-smaksprøve er det bare å skuffe. Det skulle bli kjøpt inn i går tidlig, men måtte bruke lang tid på å finne en minibank som faktisk ikke var ødelagt slik at jeg kunne betale den snille og gode taxisjåføren som kjørte meg til flyplassen. Mitt siste desperate forsøk var å kjøpe i taxfree-butikken på flyplassen. Med mellomlanding her, fikk jeg dessverre ikke med meg den i tollen. Har forøvrig aldri blitt behandlet slik på en flyplass i Europa som det jeg har blitt her. Veldig skjerpet sikkerhet! Bombe/dop-hunder overalt, og ble forhørt av ei dame om hvor lenge jeg hadde vært i Brasil (pga flyet hadde en teknisk mellomlanding der så mange kom ombord først der) og hva jeg hadde gjort der. Jeg var eneste hun stoppet og er egentlig litt nysgjerrig på hvorfor hun trodde jeg var en trussel. Forklarte det som det var at jeg hadde studert i Argentina siden august, og da ville hun til og med vite hva jeg hadde studert. Jaja, nå er jeg i hvert fall ferdig med sikkerhetskontrollen og neste utfordring blir dermed tollen i Norge. Stakkars folka som jobber der hvis de engang prøver seg på å si at all bagasjen min må gjennomsøkes! Tror ikke det er mulig å få den pakket på nytt igjen. Nå skal jeg derimot ikke ta sorgene på forskudd, og heller begynne å konsentrere meg om oppgaven. Blogger hjemme i Norge igjen i kveld!

RETTELSE!

Jeg har tydeligvis det med å bare ha et klokkeslett inne i hodet og regne med at det er riktig klokkeslett. For de som velger å møte opp på Gardermoen, kan det nok være greit å vite at flyet er planlagt å lande der kl 16.10 på torsdag, dvs IKKE kl 17.55 som jeg annonserte. Hehe, at det er mulig å surre så mye. Nå har jeg i hvert fall utlevert denne beskjeden, og håper så mange som mulig tar turen.

Hvis dere ikke husker meg, så er dette sånn ca slik jeg ser ut. Dere må bare legge til ennå litt mørkere hår og pannelugg. Bildet er forøvrig det første jeg nå legger ut fra Machu Picchu. Fotografen er en meget hyggelig inder, Ravi, som jeg skal spise middag med neste gang jeg drar til London.

Pakket og klar + ankomstinfo

Til tross for intens shopping i dag, fikk jeg plass til all min bagasje i min fantastiske backpackersekk, og i den kanskje litt for billige kofferten som blir ødelagt av ingenting. Var omtrent som å se på film der jeg forsøkte å lukke kofferten. Sekken er jeg redd for å åpne ettersom jeg er redd alt jeg har stappet ned i den bare skal sprette ut igjen. Håper for guds skyld ikke at menneskene på flyplassen er dumme nok til å skulle gå gjennom bagasjen min!

Kom nettopp hjem fra middag med det jeg fikk samlet sammen av gjenværende folk, dvs de to tyske jentene Eva og Anna. Var svært hyggelig og fikk bli litt bedre kjent med disse to som jeg egentlig ikke har hatt så mye kontakt med før nå. Maten var så som så selv om det var et anerkjent sted, og med tilhørende priser. Dette betyr at jeg atter igjen må finne en minibank for å få råd til taxituren til flyplassen.

Flyet mitt går kl 13.15 lokal tid i morgen (dvs 17.15 norsk tid), og skal ankomme London en gang på morgenkvisten. Ankomst hjem til Norge er kl 17.55 på Gardermoen. Hint hint alle sammen! Skal bli koselig å se igjen de personene jeg vet kommer for å hilse på meg, men kan nok bli enda koseligere om det også viser seg å være noen mennesker der jeg ikke har forventet meg. Hvis noen har lyst til å ta med Noah, så er ikke det meg imot! Denne lille sjarmøren er nemlig den jeg gleder meg aller mest til å se igjen, til tross for at jeg denne dagen kun har kjent ham i 10 mnd. Blir sikkert koselig for alle der hjemme å se meg igjen også, men bare husk på at jeg nå har litt ny frisyre igjen, så det kan kanskje være vanskelig å virkelig kjenne meg igjen.

Ser fram til en fantastisk flytur i morgen med et helt spekter av filmer å velge mellom, og ikke minst gode flyseter som fungerer som sovemedisin. Det beste ville vært om skjermen min ikke funker, og noen konstant snorker i nærheten eller lignende slik at jeg blir tvunget til å lese pensum, men samtidig føler jeg at jeg skal få lov til å nyte de siste stundene jeg har igjen av dette fantastiske eventyret. Det er jo nemlig ikke hver dag en kan sitte igjen med følelsen at alt en har gjort de siste månedene har vært ene og alene for sin egen skyld. Takk for alle som har støttet meg mot dette! Også en stor takk til de som har stilt spørsmålstegn ved det og vært kritiske, dere har bare hjulpet meg med å bli sterkere og stå for mine valg! Høres nærmest ut som om jeg skal avslutte bloggen for godt slik som jeg skriver det, noe jeg også har fått spørsmål om. Denne bloggen startet derimot lenge før jeg dro til Argentina (selv om innleggene mine er slettet) og planen er å fortsette å skrive om hvordan tilpasningen blir i Norge. En ting er sikkert: dette blir ikke siste gang jeg er så langt vekk fra foreldre og familie at jeg blir nødt til å bruke internettens verden til å formidle mine hverdagslige hendelser! Takk for alle som har fullt mine dager så langt, og velkommen er dere alle til å følge med videre!

Ting jeg har lært

Disse siste månedene har vært en utfordring for meg på mange måter. Det jeg ikke har fortalt de leserne mine som ikke er familie er blant annet at mens jeg har vært her har vi hatt sykdom i familien. Ikke langvarig konstant sykdom, men hendelser rundt min Morfar som har virkelig gått innpå meg. Flere ganger vurderte jeg å dra hjem for å kunne være med ham, og for å kunne få støtte av familie. Moren min hadde derimot alt et godt argument for å få meg til å innse at det ville være noe jeg senere ville angre på: Morfar ville ikke ønsket at jeg skulle dra hjem. Dette har veid svært tungt for meg, for jeg vet hun har rett. Og jeg vet at Morfar har rett i at jeg burde være her ut oppholdet og oppleve mest mulig. Selv om jeg ikke kan trekke fram spesielle hendelser med hva jeg har opplevd, og fremdeles ikke har noe spesielt inntrykk av den siste turen min, vet jeg at det er en annen Nina som dro enn den som kommer hjem igjen. Har nevnt dette før, og nevner det igjen, jeg har lært så utrolig mye! Noen ting skal jeg holde for meg selv en stund til for å fordøye dem, men andre ting vil jeg dele her med mine kjære lesere.

1. Det er mulig å helle cola i et glass ved å vippe glasset vekk fra flasken og ikke mot slik som vanligvis blir gjort (hvis noen forstod hva jeg mener med dette).
2. Mennesker, uansett alder, bosted, status osv, er generelt gode.
3. INGEN er perfekte, men det er få som tør å innrømme dette.
4. Det er mulig å lære seg basiskunnskaper i et språk uten å pugge språket.
5. Jeg ønsker ikke å slå meg til ro ennå (dvs hus, barn og hele den pakka).
6. Jeg er fri!
7. Sør-Amerika er ikke farlig.
8. Dette er mitt livs opplevelse!
9. Ikke alt er logisk.
10. Det finnes noen fullt ut fantastiske mennesker der ute som tar pusten fra deg.
11. Er aldri for sent å reise.
12. Det er ikke stedene som skaper de største opplevelsene, det er menneskene.
13. Det er mye man får til bare man har et fint smil.
14. Økonomi (som i rent med tall) er ikke det jeg ønsker å jobbe med.
15. Livet trenger ikke å være stress.
16. Det livet jeg så for meg videre før jeg dro ned hit, er ikke nødvendigvis det livet jeg egentlig ønsker.
17. Det kan være verdt å ta noen sjanser.
18. Nevøen min, Noah, er den jeg gleder meg mest til å se når jeg kommer hjem.
19. Jeg er mer permanent mobil enn jeg tidligere har trodd.
20. Jeg trives som brunette.
21. En nordmann kommer ikke i julestemning uten snø.
22. Alt en trodde var viktig, kan vise seg å ikke være fullt så viktig likevel.
23. Vi gjør alle våre "feil" selv om de ofte viser seg å ikke være så feil som det man trodde de ville være.
24. Et positivt syn på verden, gode venner og familie, og frihet er løsninga på alt av problemer.
25. Selv en tatovering av et fabeldyr, kan vise seg å bli et vakkert kunstverk hvis en bare får høre historien bak det og ser gløden i ansiktet til eieren av tatoveringen når den snakkes om.

Kunne sikkert ramset opp mye mer uten problemer, men tror dette er de 25 mest grunnleggende tingene jeg har lært. Hvert av disse punktene har sin egen historie, men dette er minner jeg stort sett skal holde for meg selv og ha som mine små hemmeligheter. Selv om jeg gleder meg til å komme hjem, skal jeg innrømme at det også er med litt sorg. Slik det ser ut nå ønsker jeg ikke å dra tilbake til det livet jeg hadde. Det må skje noen forandringer, hvilke forandringer gjenstår fortsatt å finne ut av og er vel min utfordring videre. Den nye epoken som nå starter i livet mitt, er derimot min epoke. Det er den der det er jeg og ingen andre som skal styre mitt liv. I dag starten jeg den ved å farge håret mørkere enn noengang tidligere! Noe som faktisk så ut til å funke på meg ettersom denne utrolig kjekke fyren på Starbucks forsøkte å sjekke meg opp kun noen minutter senere.

språk

Etter å ha bodd nesten fire måneder i et annet land er det en selvfølge at språket blir litt vasket ut. Som nevnt tidligere har dialekta mi forsvunnet litt. (Legg merke til at jeg likevel har a-endelse på dialekta og i tillegg skriver mi). I tre måneder vekslet jeg mellom mine mer eller mindre kunnskaper innen spansk, engelsk, norsk, dansk og svensk på daglig basis. En uke i oktober var derimot svensk byttet ut med brasiliansk portugisisk. Når jeg har reist rundt nå har jeg derimot kun snakket to språk: nemlig engelsk og spansk. Er overrasket over hvor mye spansk som har satt seg uten at jeg har tatt spanskkurs og la spesielt merke til dette da jeg gikk rundt i byen med reisefølget mitt i Salta og oppdaget hvor mye større språkkunnskapene mine var enn hans (som bare hadde reist rundt i 2 mnd) og at jeg stadig vekk så meg nødt til å oversette for ham både ditt og datt, og lærte ham en del nyttige ord og fraser. Ettersom denne fyren var fra Canada, gikk det i engelsk når jeg pratet med ham. Nå var det jo også slik at jeg ikke hadde møtt noen skandinaviske tidligere på turen heller, og norsk språk var forsvunnet litt. Skrivingen var dermed ikke noe problem, den går av seg selv. På bussen hjem fra Salta, tok jeg meg flere ganger i å tenke på engelsk. Tenkte at dette sikkert ikke stemte, men fikk nå akkurat bekreftet hvor godt engelsken har satt seg i hodet mitt. Sikringen gikk nettopp i huset, og den som utbryter "what happened" i stedet for "hva skjedde" eller lignende, det var denne jenta. Forsto igrunn ikke at jeg hadde snakket på et annet språk før Hedda begynte å knise litt der hun satt. Dette var andre gangen på bare få dager jeg snakket et annet språk uten å tenke over det.

Den første gangen var bare en liten stund etter at jeg hadde pratet med Canadieren, Paul, om hvordan jeg i starten pratet italiensk for å gjøre meg forstått her. Er riktignok ikke flytende i italiensk, men har i løpet av reiser lært meg en del nyttige ting å kunne. Opp til utsiktspunktet i Salta dro jeg, og på toppen innom en souvenirbutikk. Der blir jeg møtt av "bueno sera". For de som kjenner til forskjellen på de latinske språkene, er dette italiensk og ikke spansk. Helt naturlig svaret jeg på italiensk, og prater videre på italiensk. Helt fram til jeg får spørsmålet om hvordan jeg kan italiensk og om jeg er fra Italia. Språk er en fascinerende ting, og jeg kan ikke unngå å tenke hvor heldig jeg er som kan så mye som det jeg kan, og hvor spennende det skal bli å lære ennå mer på både kjente og fremmede språk. Inntil videre får jeg derimot håpe at det norske språket kommer delvis tilbake innen en uke, når tidenes verste eksamensperiode slår inn for fullt. Noen som kan ønske meg velkommen hjem med et kryssordblad?

Hjemme i Pichincha

Kom nettopp hjem til Pichincha, bare såvidt taxisjåføren lot meg gå ut av taxien ettersom alt jeg hadde var en hundrelapp, og den viste seg å være falsk. Heldigvis hadde min reservemor litt ekstra penger liggende og jeg kunne låne av henne. Selve huset var en stusselig opplevelse å komme fram til. Fikk høre at det kun er en igjen her, svenske Hedda. Hvorfor lengtet jeg meg tilbake til dette? Spesielt nå som jeg egentlig aller helst ville dratt videre med selskapet jeg hadde fra jeg satte meg på toget fra Uyuni til Tupiza. Denne togturen ble nemlig lengre enn jeg hadde planlagt, mulig det var han som kjøpte togbilletten for meg som visste å finne hva jeg ville se på som et godt reisefølge og dermed kjøpte billett til oss begge ved siden av hverandre på toget, og til meg et stykke lengre enn jeg hadde bedt om. Uansett fikk jeg det jeg vil kalle en venn i dette reisefølget, og endte opp i Salta samme dag. Fredagen gikk med til soving, opp på et utsiktspunkt og deretter bursdagsfeiring, ettersom reisefølget fylte 25 år denne dagen. Det ble mye god vin, øl og prat om alt og ingenting. I går splittes vi ettersom jeg hadde planer om Buenos Aires, og ikke følte noe behov for å se Iguazu Falls igjen. Etter å ha hengt sammen med en annen person 24 timer i døgnet de siste dagene er det derfor svært merkverdig å nå sitte alene på et rom som tidligere pleide og være fylt av andre venner. Sitter med den rare blandede følelsen av at jeg vil hjem, vil være her og samtidig vil fortsette å reise rundt i alle verdens deler. Trodde på en eller annen merkelig måte at disse snaue to ukene ville hjelpe meg med å finne ut av hvem jeg er og hva jeg vil med livet mitt (ganske så klisje igrunn), men føler meg nå egentlig mer forvirret enn noengang tidligere. Jeg er dog evig takknemlig for alt jeg har fått oppleve her i Sør-Amerika. Bolivia var fantastisk med sine varme mennesker og barn som er akkurat slik de skal være med litt skitne kinn, og fortjener dermed ikke sitt dårlige rykte. Det viste seg dessuten at jeg var i dette landet relativt kort tid før et eller annet valg, og likevel var det ingen problemer noe sted. Maten er dessverre ikke mye å skryte av, men den fungerer bare man tygger litt piller (type Immodium og Idoform) i tillegg.

Angående dopproblematikken har jeg vært gjennom et overraskende høyt antall kontroller. Må innrømme at vi fikk litt sjokk der vi satt og slappet av på toget da vi nærmet oss Villazon, og det plutselig stormet inn politimenn og begynte å ransake sekker og bagger etter dop, før de fortsatte videre til neste vogn. Ved grenseovergangen i Villazon/La Quiaca var det en ytterlige kontroll. Bussen fra La Quiaca til Salta stoppet etter en times kjøring for full sjekk, det samme gjorde også bussen fra Salta til Buenos Aires. Heldigvis har de ikke begynt å uglese alle nordmenn og jeg slapp unna med å bare bære hovedbagasjen min gjennom kontrollen de fleste stedene.

Te amo América del Sur!

salar de uyuni del 2

Og jeg som trodde at solbrenthet, utmattelse og lite vann kom til aa bli mine problemer i dag. Der tok jeg grundig feil. Solkrem med faktor 30 ble paasmurt ca annenhver time, og det ser ut til aa ha vaert ganske passe ettersom jeg bare er en liten anelse rod. 1 liter vann saa uttil aa vaere passe. Droppet aa gaa opp paa en fjelltopp i fare for aa skulle svime av der oppe pga varme, hoydesyke, utmattelse osv. Derimot har jeg faatt en grusom plage naa i ettertid, til tross for konstant bruk av solbriller, har jeg naa noen oyne som passer til juletiden som naermer seg. De er rod og brenner! Noen som har noe tips? Vet ikke helt om jeg tar sjanse paa aa stappe noe i oynene mine av draaper som selges hos apoteket/matbutikken/ulutsalget/musikkbutikken. Et eller annet med blandingen av butikker inne i et lokale mindre enn stua mi faar meg til aa tvile en anelse paa kunnskapene til den gamle kona der inne som sannsynligvis ikke eier engelskkunnskaper. Det gaar nok over etterhvert :)

Har forresten faatt togbillett paa tredjeklasse til Tupiza. Det kan bli en artig opplevelse, lonely planet har vel ikke akkurat skrotet denne klassen paa toget opp i skyene :P Blir nok litt blogging enten i morgen naar jeg har kommet fram, eller naar jeg kommer fram til Salta, forhaapentligvis fredag morgen. Tror nemlig jeg hopper over overnatting i Tupiza og satser paa at utfluktbyraaene passer fint paa klaerne og souvenirene jeg har kjopt. Er faktisk mer redd for souvenirene naa enn jeg er for det jeg har av verdisaker. Har kjopt saa mye fint, og tror det er mer enn halvparten av volumet til bagasjen min. Heldigvis veier det minimalt, og ved forrige flyreise fikk jeg vite at sekken jeg gaar rundt med paa ryggen kun veier 9 kg! Saann gaar det naar typiske souvenirer er laget av ull :)

Salar de Uyuni

Kom meg trygt fram til den lille byen Uyuni i gaar. Faatt bestilt tur ut i saltorkenen i dag, ble bare dagstur paa meg. Skal forhaapentligvis hive meg paa en jeep til Tupiza i morgen tidlig, der jeg sannsynligvis skal leke litt cowboy og ri langs fargerike fjell. Togturen fra Oruro til Uyuni var fantastisk! Nydelig aa se hvordan landskapet endret seg, og at det plutselig dukket opp smaa landsbyer med hus laget av stein, leire og lamamokk midt i ingenmannsland. Nydelig aa se solnedgangen bak Andesfjellene i det fjerne ogsaa. En siste setning for aa faa dere til aa misunne meg litt ekstra: kl er halv ni paa morgenen og det er allerede varmt nok til aa gaa rundt i shorts og singlet. Livet er herlig dere!