En historisk begivenhet!

Som alltid dro jeg opp til Bø på ettermiddagen i går ettersom mine første timer (av de jeg møter opp til) begynner kl 17. Jeg rakk akkurat å komme meg på plass før timen begynte. Etter en halvtime begynte jeg å forstå at noe ikke var helt slik det skulle være. Magen min oppførte seg som om den var sulten, problemet var bare at det ikke var så lenge siden jeg hadde spist. Jeg så konstant på klokka og telte ned minuttene til første pause. Ryggen begynte å gjøre vondt, og jeg forsto at jeg burde komme meg hjem så fort som mulig. Jeg hev meg ut av klasserommet når pausa starta, med sekken på ryggen, hastet bort til bilen min, og kjørte litt vel fort over fartsdumpene i 30-sona på vei hjem til Polet (kallenavnet på hybelen min ettersom den ligger i andre etasje på polet, og det var også dette som ga navn til bloggen min). Det hadde gått opp for meg nå hva som sannsynligvis var i ferd med å skje. Pose ble puttet oppi søppeldunken min. Vann ble fylt opp på flaske, og papir ble gjort klart. For første gang (i edru tilstand) siden barneskolen har jeg nå kastet opp. Det er vel sånn det blir når en plutselig har litt småunger i familien. Men jeg som var så stolt og faktisk møtte opp til en mandagstime med spansk (har bare vært på den første av dem), og så klarte jeg meg bare den første av 4 timer. Etter å ha syntes synd på meg selv i halvannen time, var det på tide å komme seg hjem til Skien for å få litt mer medlidenhet. Etter superinntak av marie-kjeks og cola (en stor fordel med å være syk: kan drikke cola) ser det nå ut til at det verste har gitt seg. Dessverre er jeg stuptrøtt etter å ha våknet annenhver time i natt, og ryggen verker fortsatt. Tygger nå paracet og ibux, og satser på at det skal ordne det meste.

Til alle dere der ute som har trua på seaband, det funker ikke når man er kvalm pga sykdom slik jeg hadde håpet på.