Jobben min!

Det er på dager som dette da jeg virkelig forstår hvor godt jeg liker postjobben min. Føler at alt nå er så rutine at jeg omtrent ikke tenker over at jeg går med post der jeg tusler/kjører rundt. For to uker siden møtte jeg en hyggelig mann som bor på ruta mi. Han syntes at jeg var så flink og flittig. Dessuten ville han gjerne vite navnet mitt, og gratulerte meg med et fint navn. En uvanlig ting å si, men absolutt hyggelig. I dag møtte jeg han igjen, og vet dere hva! Han huska navnet mitt! Det er sånt som får deg til å ikke lengre føle deg ubetydelig. Her har vi møttes en gang tidligere i sånn ca to minutter, og så sitter det fast i hukommelsen hans allerede.

Arbeidsdagen avsluttet med at en kar fra postruta mi, som også er trailerkollega i posten, stoppet innom arbeidsplassen min for å se om det var noe post til han og for å slå av en liten prat. Jeg vet at når den dagen kommer som jeg ikke lenger er postbud, er en sørgelig dag.