slutt på innleggstørke

Føles som en evighet siden jeg sist blogget, eller leste blogger. Skulle ønske jeg kunne skylde på stress og altfor mange gjøremål, men når jeg har brukt omtrent to timer på facebook daglig, hadde det fint vært mulig for meg å blogge også. Men stress har det vært mye av! Som vanlig synes jeg pappa hadde tatt fram for lite julepynt og det ble dermed etterpynting fra min side, selv om jeg fort fant ut at han ikke har så mye julepynt lengre. Insisterte på å bake to kakeslag selv, noe som i seg selv burde gått greit. Ingen av dem ble vellykket, og Mamma har dermed gitt klar beskjed om at vi til neste år baker kakene sammen. Oppdaget blant annet at bordstabelsbakkels skal bakes over to dager, noe som førte til at jeg måtte stå opp grytidlig julaften for å bli ferdig med disse. Akkurat i jula savner jeg å være barn. Har dessverre funnet ut at når en blir voksen og eneste dama i huset (i hvert fall akkurat på julaften) forventes det at man skal styre og stelle. Ikke tro jeg fikk med meg hverken tre nøtter til askepott eller reisen til julestjernen. Som minstejenta i familien er det blitt en tradisjon at jeg er den som går fram og tilbake og henter julegaver, noe som ikke akkurat skaper rom for avslapning her heller. Fikk heldigvis god hjelp av Jonas og kusina mi.

Som dere nå sikkert forstår er ikke denne jula blitt slik jeg hadde håpet på med mye kjærlighet, god stemning og avslapning. Ikke misforstå, var hyggelig å være tilbake i en familietradisjon igjen, og hyggelig at Jonas ville feire med familien min. Det som derimot gjorde jula mi et stort hakk bedre var nevøen min. Kan fortsatt ikke forstå hvordan et lite vesen kan være så perfekt som det han er. Nå har jeg mine første dager med avslapning, på Beitostølen. Mens de andre er på jobb/i skibakken sitter jeg inne foran pc'en med pc-spill og alle tankene som svirrer rundt i hodet mitt for tiden. Julas hendelser har gjort meg ennå mer sikker på at jeg vil ut og se verden igjen. En sydenferie er ikke lengre nok for meg. Jeg savner et fremmed språk, og en fremmed kultur. Jeg savner å gå halvannen uke uten å møte på andre skandinavere. Jeg savner å møte nye fantastiske mennesker som jeg blir kjent med av den ene grunnen at vi alle sammen er ute på reiser, enten alene eller sammen med andre. Og ikke minst savner jeg menneskene jeg møtte! Har allerede bestemt meg for sommerskole utenlands, men ikke ennå hvilket land jeg ønsker å dra til. De landene jeg nå står mellom er stort sett Frankrike, Canada og Storbritannia. Ikke de landene med store kulturforskjeller fra Norge, men likevel kulturer med språk jeg ønsker å forbedre. Har lagt merke til hvor mye av fransken min som faktisk har forsvunnet, og hvor mye engelsken min kan forbedre seg både i vokabular og uttale. Noen innspill med hvor jeg bør dra?

I løpet av siste uka i Sør-Amerika lærte jeg om meg selv at jeg ikke er klar for alt det jeg trodde jeg var klar for. Jeg kan ikke slå meg til ro med å bo i Norge resten av livet enda, det virker rett og slett som en for liten utfordring. Har allerede mer eller mindre bestemt meg for å ta et nytt semester utenlands våren 2011. Hvor dette blir tar jeg litt som det kommer og det er mange ting som spiller inn på valget. Jeg har nylig fått jobb for organisasjonen jeg studerte med i Argentina, og pga den jobben blir det billigere for meg å studere med dem senere, noe jeg er fast bestemt på å benytte meg av, sannsynligvis enten i Ghana eller Vietnam. Med alt dette er det bekymringer. Å reise fra Mormor, Morfar og nevøen min igjen er ikke det jeg egentlig har mest lyst til. Dessuten er jeg i tvil om hvordan fremtidige arbeidsgivere ser på de forskjellige utdanningene jeg tar, og om det vil være noe de ser på som positivt eller negativt. Er uansett veldig mye tanker for tiden. Vil gjøre det som er riktig for meg, men er vanskelig å ikke tenke på hvordan mine valg vil påvirke andre. Som f eks fikk jeg av nissen (les: Mamma) en mini tequila-flaske med skjerf og sombreros, i tillegg til et lite norsk flagg på som symbol på at jeg aldri må glemme at det er Norge som er hjemlandet mitt. Selv om Jonas blir ferdig i militæret, ser han mer problemer enn muligheter ved et utenlandsopphold for sin egen del, og jeg er dermed klar over at fremtidige opphold i utlandet blir uten ham. I utgangspunktet vil jeg ikke utsette mennesker jeg er glad i for den smerten det er ved savn, slik jeg selv føler et sterkt savn nå. Savnet etter verden.