Hjemme i Pichincha

Kom nettopp hjem til Pichincha, bare såvidt taxisjåføren lot meg gå ut av taxien ettersom alt jeg hadde var en hundrelapp, og den viste seg å være falsk. Heldigvis hadde min reservemor litt ekstra penger liggende og jeg kunne låne av henne. Selve huset var en stusselig opplevelse å komme fram til. Fikk høre at det kun er en igjen her, svenske Hedda. Hvorfor lengtet jeg meg tilbake til dette? Spesielt nå som jeg egentlig aller helst ville dratt videre med selskapet jeg hadde fra jeg satte meg på toget fra Uyuni til Tupiza. Denne togturen ble nemlig lengre enn jeg hadde planlagt, mulig det var han som kjøpte togbilletten for meg som visste å finne hva jeg ville se på som et godt reisefølge og dermed kjøpte billett til oss begge ved siden av hverandre på toget, og til meg et stykke lengre enn jeg hadde bedt om. Uansett fikk jeg det jeg vil kalle en venn i dette reisefølget, og endte opp i Salta samme dag. Fredagen gikk med til soving, opp på et utsiktspunkt og deretter bursdagsfeiring, ettersom reisefølget fylte 25 år denne dagen. Det ble mye god vin, øl og prat om alt og ingenting. I går splittes vi ettersom jeg hadde planer om Buenos Aires, og ikke følte noe behov for å se Iguazu Falls igjen. Etter å ha hengt sammen med en annen person 24 timer i døgnet de siste dagene er det derfor svært merkverdig å nå sitte alene på et rom som tidligere pleide og være fylt av andre venner. Sitter med den rare blandede følelsen av at jeg vil hjem, vil være her og samtidig vil fortsette å reise rundt i alle verdens deler. Trodde på en eller annen merkelig måte at disse snaue to ukene ville hjelpe meg med å finne ut av hvem jeg er og hva jeg vil med livet mitt (ganske så klisje igrunn), men føler meg nå egentlig mer forvirret enn noengang tidligere. Jeg er dog evig takknemlig for alt jeg har fått oppleve her i Sør-Amerika. Bolivia var fantastisk med sine varme mennesker og barn som er akkurat slik de skal være med litt skitne kinn, og fortjener dermed ikke sitt dårlige rykte. Det viste seg dessuten at jeg var i dette landet relativt kort tid før et eller annet valg, og likevel var det ingen problemer noe sted. Maten er dessverre ikke mye å skryte av, men den fungerer bare man tygger litt piller (type Immodium og Idoform) i tillegg.

Angående dopproblematikken har jeg vært gjennom et overraskende høyt antall kontroller. Må innrømme at vi fikk litt sjokk der vi satt og slappet av på toget da vi nærmet oss Villazon, og det plutselig stormet inn politimenn og begynte å ransake sekker og bagger etter dop, før de fortsatte videre til neste vogn. Ved grenseovergangen i Villazon/La Quiaca var det en ytterlige kontroll. Bussen fra La Quiaca til Salta stoppet etter en times kjøring for full sjekk, det samme gjorde også bussen fra Salta til Buenos Aires. Heldigvis har de ikke begynt å uglese alle nordmenn og jeg slapp unna med å bare bære hovedbagasjen min gjennom kontrollen de fleste stedene.

Te amo América del Sur!