mandag 18. januar 2010

forandring fryder?

Det skremmer meg nesten hvor mye jeg har forandret meg fra i fjor sommer. Tror personligheten stort sett er den samme bortsett fra en klype ekstra selvstendighet og en ekstra iver etter skolearbeid. Da jeg dro til Argentina, og faktisk helt ut i starten av desember var jeg fast bestemt på en ting: dette skulle være oppfyllelse av drømmen min, og det ene store oppholdet utenlands. Som dere sikkert har forstått går jeg rundt med helt andre planer om dagen (og et besøk på reiselivsmessa på søndag hjalp ikke akkurat med å roe ned reisefeberen). De andre planene jeg hadde var å bli fortest ferdig med utdannelsen, få meg jobb, kjøpe hus, og bli en liten verpemaskin. Uansett hvor mange jeg møtte i Argentina som sa at jeg måtte være gal, og at jeg var for ung til slike tanker stod jeg på mitt og nektet å endre mine drømmer og planer. Det var jo dette jeg virkelig ville! På bussen fra Salta til Buenos Aires kom jeg på andre tanker, og forstod at jeg fremdeles var ung og at ingenting hastet. I forrige uke oppdaget jeg at jeg var lengre vekk fra de opprinnelige planene enn det jeg trodde jeg var.

(Bildet er hentet fra filmen til boken, og lånt herfra.)
Til jul i fjor fikk jeg en bok jeg hadde ønsket meg av svigermora mi, "into the wild" av Jon Krakauer. Boken er basert på virkelige hendelser og er om en gutt i starten av 20-årene som reiser fra et liv med økonomisk trygghet og legger ut på en ferd i flere delstater i USA, med en drøm om å leve i ødemarken i Alaska. Hvert kapittel starter med et sitat, enten fra dagboka til gutten, noe han har markert i en av bøkene som har blitt funnet blant eiendelene hans, eller sitater fra folk på lignende reiser. Det er blant det sistnevnte et avsnitt fra et brev fra eventyreren Everett Ruess:
"even from your scant description, I know that I could not bear the routine and humdrum of the life that you are forced to lead. I don't think I could ever settle down. I have known too much of the depths of life already, and I would prefer anything to an anticlimax."

Dette sitatet var omtrent som om jeg skulle sagt det selv. For meg virker det nå mer skremmende å skulle gå inn i hverdagens rutiner på permanent basis, enn å skulle reise alene ut i verden igjen. Jeg vet at jeg vil ha hus, barn og alt det der en dag, men den dagen er plutselig så veldig fjern og ikke på min ønskeliste for de neste årene. Stadig vekk krangler jeg med meg selv, for jeg ønsker jo å ha barn før jeg er 25, men det er jo så kort tid til jeg er 25! Hvordan skal jeg ha tid til alt jeg ønsker å gjøre før den tid? For tiden sitter jeg og ser etter en passende sommerskole å ta i sommer (selv om det per dags dato ser ut til at det ikke er nødvendig med de ekstra studiepoengene dette gir), og da dukker det opp så mange ting jeg ønsker å gjøre i disse søkene, og så mange steder jeg ønsker å oppleve. På reiselivsmessen fikk jeg en katalog over utdannelser som kan tas på engelsk i Taiwan, hvor tøft hadde ikke det vært?! Folk sier at forandring fryder, og det stemmer sikkert det, men akkurat nå lengter jeg litt tilbake igjen til mine tidligere drømmer. De drømmene som involverte å fullføre studiene uten studielån, kjøpe et hus og pusse opp det, og rett og slett nøye seg med en liten ferietur i ny og ne. Det høres ikke på langt nær så spennende ut som drømmene jeg har nå, men på en måte er de litt mer den trygge veien å gå. Tror jeg på mange måter trygt kan kalle meg en globetrotter nå! Så er det egentlig noe rart jeg bare blir rastløs og nesten stressa når jeg sitter blant tre jenter som alle skal gifte seg til sommeren og har (planer om) barn? Eller at jeg møter Jonas' bestemor for første gang og hu hinter om at hu ønsker seg oldebarn? Føltes jo som om det var jeg som ble "fanget" inn i et kommende hverdagsmønster. (Vil bare nevne at jeg ikke ser ned på noen fordi det er det som føles som de riktige valgene for dem, det ville bare ikke vært det naturlige for meg der jeg er i livet nå. Og til mamma og svigermor: det er bare å puste, jeg gir dere nok noen barnebarn etterhvert, men de neste årene skal livet mitt handle om kun en person: meg!)

Når jeg skrev listen over 101 ting jeg skal gjøre de neste 1001 dagene, var jeg ennå den "gamle" utgaven av Nina. På grunn av hele forandringen i drømmene mine føler jeg at det blir feil av meg å fortsette med denne listen. Som Siri sier skal man gjøre ting fordi man har lyst til det, og ikke fordi en liste sier at man skal gjøre det. Listen skrev jeg for å bli et bedre menneske, men den beste måten for meg å bli et bedre menneske er å gjøre det jeg har lyst til akkurat der og da. Hvis ikke jeg gjør meg selv lykkelig, hvordan skal jeg da kunne gjøre andre lykkelige? (oi, dette føltes som store ord :P)

1 kommentar:

kjolberg sa...

Du har fått en award med en utfordring som ligger inne på bloggen min :)