savn etter det store utland

Husker følelsen jeg hadde i hele meg når jeg satt på flyet hjem fra Argentina. Føltes som om jeg skulle kunne klare hver eneste både lille og store utfordring som ville komme. Jeg hadde styrt mitt eget liv og gjort den største egoistiske handlingen noensinne ved å dra. Kan ikke huske å ha vært så lykkelig som da jeg var på vei hjem, ikke fordi jeg skulle hjem, men fordi dette var noe jeg hadde gjennomført på egenhånd, og det til tross for noe skepsis fra enkelte mennesker. Jeg er fremdeles stolt av dette, men realiteten har truffet meg. Jeg er ikke lengre i Sør-Amerika. Jeg lever ikke lengre i en egen liten verden inni min egne lille boble. Forventninger og det psyken min tolker som "press" fra de rundt meg har nå kommet tilbake igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange som i løpet av romjula har spurt om det ikke snart er på tide for Jonas og meg å forlove oss (siden "alle" andre gjør det for tida), og ble til og med hintet på om at det snart var ønskelig med litt familieforøkelse. De som kjenner meg vet at jeg dro til Argentina mer enn klar for både bryllup, barn og alt det som hører med. Det var derimot en annen Nina som kom hjem igjen. Jeg har ikke planer om å noengang ha noen bryllupsfest, og ikke klar for å skrive under på ekteskapskontrakt heller. Barn ønsker jeg fremdeles, bare ikke helt enda. Det er altfor mye jeg vil gjøre først. Tanker om fremtida (annet enn utenlandsopphold) stresser meg mer enn noensinne. Ikke fordi jeg ikke ønsker alt sammen en gang i framtida, men fordi jeg rett og slett ikke er klar for det nå. Tror ikke mange deler dette synet med meg (og jeg hadde absolutt ikke dette synet før Argentina), men så fort en slår seg til ro blir livet rutine. En ser fram til neste sydentur, neste fest, neste et eller annet, men når en ser på den store helheten er alt bare et stort lass med rutine. Hvor blir det av spenninga? Hvor kommer de virkelig store opplevelsene som tar pusten vekk fra deg inn? Ser jo selvfølgelig at å få barn er et av disse øyeblikkene, men er jo begrenset hvor mange barn man skal ha også. Og ikke minst hvordan er det mulig å bo her og samtidig få pleiet den enorme evigvarende eventyrlysten som har forplantet seg i meg? Da jeg dro til Argentina så jeg for meg at dette skulle bli min oppfyllelse av utenlandsdrømmen, og at det skulle være nok for meg. Det er langt ifra nok for meg. Livet er en utfordring, og det er nok slik det bør være. Og jeg akter å klare alle utfordringene livet vil by på, også denne.

Hvordan kan man si nei til å oppleve mange andre steder som dette?