:S

Enkelte dager er man bare full av følelser. Er akkurat som en full innvendig diskusjon. I går og i dag har vært slike dager for meg. Der jeg føler at jeg sitter med store følelsesmessige kvaler jeg bare må finne ut av. Til og med nå som det ikke er noe dilemma annet enn det jeg selv lager. Jeg vil hjem og møte familie! Jeg vil være her resten av livet, akkurat slik det er nå! Jeg savner folk fra Skien! Jeg vil komme til å savne folk herfra! Dermed ser det ut til at det blir mye reising neste år. Kan bli fint å utforske både Stockholm, København og Bærum. Har også fått meg ideen om å ta en kjøretur over til Bergen for å besøke kjente der. Savnet etter Sør-Amerika kommer til å ta overhånd innen de neste få årene, og jeg har full intensjon om å følge disse følelsene og returnere som ren backpacker.

Det som er irriterende med følelser er at de ikke vil forsvinne. Det som er enda mer irriterende er at en ikke vil at de skal forsvinne selv om det virker helt håpløst å ha dem der. Er det en ting jeg aldri har likt, er det mennesker som forsvinner ut av livet mitt. Enten det er ved en krangel, dødsfall, flytting, at en gradvis vokser fra hverandre eller at en rett og slett ikke ønsker kontakt lengre. Har aldri vært noe jeg har forstått meg på, selv om jeg ser at det hender hver eneste dag. Også med meg og menneskene rundt meg. Kanskje det er derfor følelsene dukker opp for tida, fordi jeg er klar over at dette vil skje i hopetall. Jeg har blitt klar over at når noen utenfor huset jeg bor i, nå sier hade til meg. Kan det faktisk være for godt. Det høres svært pessimistisk ut, men hva har vel vi som binder oss sammen der hjemme, annet en en hel del gode minner?